Denne dagen har vært uendelig lang så langt, ikke minst har den vært voldsom tøff. Vi satte kursen mot RASP allerede før klokken var syv i dag tidlig. Det har gått mye i tårer i dag, for å si det sånn. Jeg vet ikke hvor stor makt spiseforstyrrelsen har over meg før noen tar kontroll over den og nekter den å styre. Likevel, jeg trodde ikke det skulle være så tøft. Det har gjort så vondt at jeg ikke har visst hvor jeg skal gjøre av meg og tanken på å backe ut har streifet meg mer enn en gang i dag, for å si det sånn. Men jeg er her ennå, så 1-0 til meg!
Jeg kommer ikke til å gå noe særlig dypere inn i denne dagen, grunnene til det er at det har vært vondt, det hadde nok bare kommet masse teit irrasjonelt piss fra meg og slik jeg har forstått det er det ikke så populært at man blogger om innleggelsen mens man er innlagt. Dere hører iallfall fra meg på en eller annen måte i morgen regner jeg med. Nå skal jeg puste og fokusere på det jeg skal resten av kvelden (les: kveldsmat) før det blir natta for meg. Håper dere har hatt en fin dag!
Gjett hvem som ikke har pakket ferdig? Jeg er så stressa! Det er kun 15 timer til jeg drar og i skrivende stund ligger jeg på sofaen, totalt utslitt. Det er så surrealistisk hele greiene og jeg gruer meg virkelig. Misforstå meg ikke, for jeg er utrolig takknemlig for behandlingsopplegget jeg får rundt meg nå, det er jeg så absolutt. Likevel, det er lov til å skulle grue seg og i morgen vet jeg at det blir en utrolig tøff dag som kommer til å bli preget av tårer og angst. Foreløpig har jeg pakket ned haugevis av joggebukser og store klær som kan skjule kroppen min, for vektoppgang gir meg veldig panikk og da er det greit å ikke skulle bli påminnet om at buksene blir for små og det er greit å slippe å se sin egen kropp i starten når følelsene herjer som verst.
Jeg håper så at ikke det irrasjonelle tar helt overhånd midt i alt kaoset. Spesielt må jeg huske å holde meg unna internett i slike situasjoner, for å lese masse irrasjonelt pisspreik fra min side gjør hverken meg eller noen andre noe godt. For det kommer til å bli mye pisspreik fra min side, det vet jeg, men akkurat der og da er det vanskelig å se det selv fordi alt virker så ekte. Heldigvis skal jeg få god hjelp på RASP til å håndtere slikt og andre ting som kommer til å dukke opp.
Foretrekker du å spise sammen med noen eller alene?
Jeg foretrekker egentlig å spise alene, både fordi andre har lett for å gjøre meg stresset og fordi måltider ofte går over i overspising og det er svært skamfullt nok fra før av og noe jeg ikke ønsker at noen skal se.
Hvordan har familien din det, i forhold til spiseforstyrrelsen din?
Nå bor jeg ikke med noen av mine foreldre og det har jeg ikke gjort på årevis, så akkurat hvordan de har det nå med tanke på det vet jeg egentlig ikke 100%. Men det er jo utfordrende, det vet jeg jo.
Beste du vet å spise?
Smågodt hehe! Alle som kjenner meg vet at jeg er avhengig. Deler jeg med deg er det enten fordi jeg føler et sosialt press for å dele eller så er det fordi jeg liker deg veldig godt og du er svært heldig. Synes egentlig at Candy King burde sponse meg, så stor forbruker jeg er.
Hvorfor skal du legges inn så lenge?
Jeg skal først på RASP og deretter rett til Modum Bad, så månedene jeg skal være innlagt er fordelt på to forskjellige steder. Men det er jo lenge, det er jo nesten 1/2 år jeg skal være borte. Heldigvis får jeg permisjoner etterhvert. Grunnen til innleggelsene er fordi jeg trenger noe mer enn hva poliklinisk behandling kan gi meg.
Hvilket filter på vsco er din fav?
F2
I din bulimi, er det alltid “bare” kaste opp eller føler du at du må gjøre andre ting etterpå?
Jeg har aldri kompensert på en annen måte enn å kaste opp etter overspising egentlig.
Har du noe “ja” mat og “nei” mat eller kan du spise de matvarene du ønsker?
Jeg spiser ikke kjøtt og jeg spiser ikke gluten, men dette er jo ikke relatert til spiseforstyrrelsen (så regner ikke med at det var dette du lurte på). Men sånn ellers har jeg ikke noe mat jeg nekter meg å spise for eksempel. Noen matvarer prøver jeg å unngå, men det er kun fordi de trigger til overspising.
Du har så mye pene klær, hvor handler du de?
Takk! Jeg handler egentlig ikke så ofte klær og de fleste av klærne mine har jeg hatt i årevis. Men jeg har som regel handlet på Bikbok, Cubus, wish, h&m og bruktbutikker når jeg har handlet klær. Altså helt vanlige steder med andre ord.
Går det bra med deg? Du ser fresh ut
Nja, det går veldig opp og ned med meg egentlig, så det går greit I guess? Angående det siste der vet jeg aldri helt hva jeg skal svare på, for jeg føler at det blir feil å si takk også, spesielt når det kommer fra andre som også er syke. Jeg skulle også ønske at jeg personlig ikke tok meg så nær av slike ting (for det var helt sikkert godt ment!), men det er så lett for meg å tenke at “hvis folk synes jeg er fin nå, hvorfor i all verden må jeg opp enda mer i vekt da!?”. En liten digresjon her hehe.
Noe du lurer på til neste uke? Hva synes du om antrekket?
Lørdag og strålende vær, slikt får humøret mitt til å gå opp noen hakk! Moren til Andreas ringte i stad og etter han hadde lagt på lurte jeg hva hun lurte på. Hun spurte om vi ville være med å gå en liten topptur i dag, men Andreas hadde sagt nei siden han hadde planer rundt da og dermed ikke kunne. Jeg fikk han derimot til å ringe tilbake med en gang for å høre om jeg kunne bli med og det var helt i orden! Så det ble en koselig tur på meg og svigermor i finværet til en topp rett ved her jeg bor. Utsikten på toppen var utrolig fin og der satt vi en liten stund og bare kikket utover før turen gikk ned igjen.
Jeg har gått uten sminke i hele dag, så alle bildene av meg her er helt sminkefrie. Man må faktisk ikke alltid sminke seg for å kunne legge ut bilder av seg selv, det oppfordrer jeg dere til å bli litt tøffere på. Det er jo faktisk sånn her jeg ser ut største deler av tiden.
Resten av kvelden går til pakking og være sammen med Andreas. Jeg bruker egentlig veldig lang tid på å pakke, så at jeg ikke har startet før i dag er egentlig helt krise.. Jeg tror jeg har utsatt det litt med vilje også, tenkt at det er lenge til jeg skal dra. Men nå har jeg jo kun to netter igjen hjemme før jeg skal være borte helt til august. Heldigvis er det tre uker med sommerferie inni der et sted, men det er likevel lenge. Vi kjører allerede klokken 07.00 til RASP mandag morgen. Uff, jeg skulle ønske jeg hadde hatt litt lenger tid hjemme, eller i det minste fått vite innleggelsesdato litt før jeg fikk vite det. Ps: sjekk forresten ut op.no i morgen, der kommer det en artikkel om meg.
Kjære Elise Amanda, om ti år er du fremdeles syk.
Du bor alene i en liten hybel med kattene, samboeren din orket ikke mer etter at du ga opp behandling og ikke ville jobbe for å bli frisk lenger. Dagene dine går til å overspise og kaste opp, så alt av penger, energi og våkne timer går til nettopp det. Sykdommen er sterkere enn noen gang og du har null håp om å bli bedre, du gidder ikke en gang å prøve. Du har ikke noe kontakt med venner og du isolerer deg helt, men heldigvis er du tynn og liten da. Så noe har du, noe som står sterkere i deg og betyr mer enn venner, familie og et virkelig liv. Maten er alt som betyr noe og så lenge du har den trenger du ikke alt det andre. Det du ikke vet er etter å ha kjørt kroppen din så hardt i så mange år kommer den snart til et punkt hvor den ikke orker mer. Men du dør tynn heldigvis, det er da i det minste noe?
Kjære Elise Amanda, om ti år er du frisk eller tilnærmet frisk.
Du ser tilbake på årene med sykdom og kan ikke kjenne deg igjen lenger, forstod ikke hva du egentlig var så redd for og hvordan en sykdom kunne ha så mye makt over deg. Du og samboeren din ble etterhvert gift og trives veldig med det, bryllupet var en av de fineste dagene i hele ditt liv. Sammen har dere kjøpt et hus og der bor dere med de to kattene og barna deres. Hverdagen er hektisk med jobb, fritidsinteresser, barn og tid til hverandre, men dere får det til å funke godt. Å dra på middagsdate sammen har blitt en hyggelig ting og du klarer å slappe helt av. Hverdagen din er ikke styrt av mat, kropp og vekt lenger, men av livet. Du kjenner i hele kroppen at du er takknemlig for livet du lever og takker deg selv hver eneste dag for at du ga alt i kampen mot spiseforstyrrelsen. Et helt vanlig liv har du nå, men det er et liv du har lyst til å leve i.
Fire netter igjen hjemme, så drar jeg. Jeg skal ikke lyve, jeg gruer meg veldig. Det kommer til å bli så himla tøft og bare tanken på at mandag snart er her skremmer meg. Det knyter seg i magen. Får ikke puste. Forstår ikke helt hvordan jeg skal klare det, men jeg har jo egentlig ikke noe valg. Jeg må klare det. Det har vært så greit at jeg frem til nå har hatt det så på avstand, mentalt sett. Unngått å helt ta stilling til ting og tenkt at det er jo så langt frem i tid. Fire netter igjen hjemme, så drar jeg. Det er ikke lang tid. Plutselig er dagen her straks. Slag i magen. Fire netter igjen hjemme, så drar jeg. Pust.
Jeg vet ikke hva som kommer til å skje med bloggen mens jeg er innlagt. Noen innlegg blir det nok, det er godt å prøve å fokusere på noe annet enn mat, kropp og vektoppgang. Hvor ofte derimot blir vanskelig å si nå. Det er så mange faktorer som spiller inn.
NÅÅÅ er det vår!! Eller hva!? Jeg trodde det var noe galt med gradene som ble vist på mobilen min da jeg skulle kle på meg tidligere i dag. Wow, så deilig været har vært! Anni og jeg gikk opp til gartneriet ved meg en tur, deretter vandret vi litt rundt med en lilla lyngplante og bare nøt været. Det er noe med den første ordentlige vårdagen, en følelse jeg håper jeg aldri mister når årene går. Den tynne kåpen jeg tok på meg visste jeg allerede at jeg skulle ha på i dag før jeg stakk nesen ut av døren, er det vår så er det nemlig vår. Og da må man ha vårkåpe.
Etter turen vår dro vi for å vaske bilen til Anni, eller, jeg så på og hun vasket (tilbydde meg å hjelpe altså) og deretter fikk vi tatt en tur innom Nordbyen hvor jeg fikk handlet inn noen nødvendigheter jeg må ha med meg på mandag. Jeg var faktisk kun hjemom i rundt 20 minutter etter det før jeg var på vei ut døren igjen for å sette kursen mot Holmestrand. Der har jeg vært med på stiftelsesmøtet av Holmestrand, Horten og omegn Unge Venstre og nå sitter jeg altså på toget hjem. Jeg kjenner deg skal bli godt å slappe av nå altså hehe.
Ved å spre informasjon om spiseforstyrrelser bidrar man til økt kunnskap og større forståelse, noe som er svært nødvendig da det er så mange feiloppfatninger der ute. Jeg forstår jo at ikke alle kan så mye om nettopp spiseforstyrrelser, men noen ting er det ganske greit å få litt oppklaring i: hva stemmer faktisk og hva er feil? Man lager seg jo fort opp en mening, og noen av meningene er kanskje ikke så rart man lager seg opp heller med tanke på hvordan spiseforstyrrelser ofte blir fremstilt på film og i medier: en med en spiseforstyrrelse er ei ung jente som ser ut som et vandrende skjelett og som ikke vil spise. Dette er en av oppklaringene du får se og høre om i videoen nederst i dette innlegget.
Det er sjeldent jeg lager slike videoer hvor jeg setter meg ned og snakker, men når jeg har noe viktig på hjertet som jeg bare MÅ få snakket om blir det fort slik. Det hadde blitt litt for vanskelig å skulle lage illustrerende klipp til alle eksemplene og selv om jeg ikke er en mester i å forklare ting tror jeg det meste kan bli forstått lett:)
God kveld! I dag orker jeg faktisk ikke å skrive så mye, men heldigvis hadde jeg et upublisert antrekk på lur dere får se! Jeg har hatt besøk av en hyggelig journalist i dag, noe dere skal få høre mer om senere. Hun tok kontakt med meg forrige uke og i dag kom hun hjem til meg hvor hun intervjuet meg. Jeg tror saken blir veldig bra og jeg kan røpe så mye at det blir om noe som har vært i vinden i det siste.
Ellers har dagen gått litt teit. Jeg er utrolig sliten nå eller at maten har vært en del ute av kontroll i kveld. Men vet dere hva? I går hadde jeg faktisk min første bulimifrie dag siden starten av februar eller slutten av januar, jeg husker ikke helt. Så i går var en stor seier! Det føltes så godt og jeg gleder meg til flere slike dager! Jeg vet at denne sykdommen bringer med så mye skam, men vit at dere som sliter ikke er alene. Og at man ikke burde skamme seg over å være syk.
God kveld dere! Nå er jeg totalt utslitt etter en dag med mange inntrykk. Pappa og jeg kjørte innover i dag til Oslo for et forvernsmøte på RASP, det vil si et møte før innleggelsen hvor vi skal planlegge litt rundt innleggelsen. Jeg sitter igjen med mange tanker som jeg må prøve å få sortert litt i kveld. Selve opplegget og planen for meg virker utrolig godt, jeg ble møtt med forståelse og respekt og jeg forstod at de virkelig er flinke der. Tidligere andre steder har jeg blitt møtt med at de ser på mye av utfordringene mine som problemer og ikke noe mer, her ble jeg møtt med “det finner vi en løsning på” og bare det ga meg troen på at dette virkelig er riktig sted for meg. Tillit til behandling er noe jeg også har strevet med før da løfter har blitt brutt (ikke fra min side jeg sikter til her), mens på RASP var de ærlige og åpne mot meg, noe som gjør ting veldig mye lettere. Dette skal gå!
Vi fikk også planlagt min midlertidige kostliste der borte, litt annet forskjellig og planlagt hvordan de kan hjelpe meg på best mulig måte. Det å ha avtale på hvordan personalet skal reagere i ulike situasjoner gjør både meg og dem forberedt best mulig og dermed muligheten til å håndtere ting på best mulig måte. Slik planlegging har jeg ikke fått før og jeg føler at de ser meg som et individuelt menneske og ikke bare en diagnose, noe som er så viktig! Rett før jeg dro fikk jeg i tillegg en liten omvisning og til tross for at det er sykehussenger der på rommene så det ganske ok ut!
Pappa knipset noen bilder av meg før vi gikk inn til møtet, av de med hele meg i ble det kun tre stykker så det ble ikke akkurat så mye å velge i hehe.. jaja, de kunne ha blitt verre! Selve utsnittene i bildene ble overraskende gode! Det ene har jeg kuttet vekk ansiktet med vilje altså.
På vei hjem dro vi en rask tur innom Ikea og det var hele 30 år siden pappa hadde vært der sist haha. Der fikk jeg handlet litt småting og vi fikk spist middag. Jeg kjøpte med meg en lyslenke, en bilderamme, tre små uekte kaktuser i potte og tre plakater til å ta med meg på RASP. Et sterilt sykehusrom? Nei takk! Slike små ting som dette for å gjøre det litt mer hjemmekoselig hjelper veldig, jeg skal tross alt bo på det rommet i seks uker. Tenk at i dag er det kun en uke nøyaktig til innleggelse? Ææææ….
Etter at tre jenter har vært mye i media i det siste rundt problematikken med seksuell trakassering på ungdomsskolen velger jeg å poste dette innlegget jeg skrev i høst på nytt. Jeg er så glad for at disse jentene har tatt ordet og fått spredd sitt budskap til så mange, for det er så sant og det er så viktig! Det er sjokkerende at flere først har blitt klar over disse problemene etter disse tre jentenes ord. Likevel er det ikke overraskende, for jeg vet så godt selv hvordan det var.
Seksuell trakassering er uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom. Seksuell trakassering er forbudt, ifølge likestillings- og diskrimineringsloven § 13.
Se for deg at du sitter ved pulten din på kontoret hvor du jobber. Helt uten forvarsel dukker en kollega opp bak deg og prøver å åpne spenna på bh’en din. Han klarer det. Du blir sint, men aller mest føler du et stort ubehag. Dette gjentar seg ofte og du sier ifra til sjefen din. Ikke at det hjelper, fordi sjefen din sier bare at kollegaen din gjør det kun for å få oppmerksomheten din. Det er bare sånn menn er. At han bare er forelsket i deg. Det er lunsjpause og flere av de kollegaene tar plutselig tak i bh’en bak. Drar den ut så den smeller hardt tilbake inn i ryggen. Går så nærme deg når de skal forbi at de “tilfeldigvis” kommer borti brystene dine. Snur seg så mot hverandre. Flirer.
Jeg vet ikke med deg, men jeg synes ikke slikt er ok. Jeg har ikke opplevd dette på jobb, jeg har jo aldri hatt en jobb. Derimot har jeg opplevd dette:
Jeg sitter ved pulten min på barneskolen. Helt uten forvarsel dukker en elev opp bak meg og prøver å åpne spenna i bh’en min. Han klarer det. Jeg blir sint, men aller mest føler jeg et stort ubehag, en klump som knyter seg i magen. Dette gjentar seg ofte og jeg sier ifra til forskjellige lærere. Ikke at det hjelper, fordi flere av lærerne sier bare at medeleven gjør det kun for å få oppmerksomhet. At det bare er sånn gutter er. At han bare er forelsket i meg. Det er storefri og flere av medelevene tar plutselig tak i bh’en min bak. Drar den ut så den smeller hardt tilbake inn i ryggen. Går så nærme meg når de skal forbi at de “tilfeldigvis” kommer borti brystene mine. Snur seg mot hverandre. Flirer.
Men jeg sluttet å si ifra. Guttene lo det vekk og lærerne syntes visst ikke det var et problem. Og jeg? Jeg trodde jo det jeg fikk høre: det var jo bare slik gutter var og det måtte jeg bare finne meg i.
Dette er kun ett eksempel av holdninger og oppførsel jeg har opplevd på barne og ungdomsskole som har blitt normalisert. Hvor sinnsykt er ikke det? Det virket som om seksuell trakassering hadde en aldersgrense, noe slikt som at hvis man var under en viss alder, nei da var det ikke seksuell trakassering, da var det kun slik gutter er. Hvorfor i all verden er det ikke flere som setter foten ned? Ingen skal måtte finne seg i å bli utsatt for slik adferd. Seksuell trakassering er seksuell trakassering, det er faktisk ikke “bare slik gutter er”. Punktum.
