Før lunsj i går var jeg en liten tur på Panduro med et av personalet her for å handle inn litt hobbyting. Butikken var så stor at jeg ble ganske overveldet og dermed var det rett og slett vanskelig å finne noe. Jeg fikk i det minste dratt med meg en tom perm, en blokk med fine ark og et sett man kan lage påskekyllinger av tilbake til avdelingen. Påskekyllingene laget jeg i går i hviletiden etter kveldsmat, men permen satte jeg meg ned med først i dag. Det blir jo en del ark nå som jeg er her, så da er det kjekt å ha et sted man kan samle dem. Ekstra gøy er det jo når man kan lage (eller pynte blir vel mer riktig) det selv!
Under her viser jeg dere fremgangsmåten jeg brukte for å få til dette. Dette er første gang jeg har laget noe slikt og ikke har jeg fulgt noen bruksanvisning så resultatet ble litt så som så. Men jeg håper at dette innlegget kan være til litt inspirasjon for noen av dere. Let’s go!
Du trenger en perm, ark, saks, lim, hullmaskin, linjal og blyant. Teipen fikk jeg ikke bruk for og snoren er bare om du ønsker å ha en snor du kan feste en penn i.
Legg permen på et ark og tegn rundt med en blyant. Dette må du gjøre to ganger da du skal dekke både forside og bakside. Klipp ut. Lim så arkene på hver sin side av permen.
Mål også til ark som skal dekke siden som stikker ut. Her må du huske å legge til ca 1,5 cm i bredde da kantene må brettes inn fordi de skal da dekke over sidene du limte på tidligere. Jeg er dårlig til å forklare dette merket jeg, men dere ser egentlig godt på bildet hva jeg gjør.
Denne merkelappen var på permen da jeg kjøpte den, så jeg bestemte meg for å dekke den med noe pent papir og faktisk bruke den. Så her målte jeg da opp til den, klippet den så ut, limte på og tredde den på permen igjen. Det er ganske smart for da kan jeg feste små ark på utsiden av permen ved å stikke dem inn i denne.
Deretter laget jeg en enkel lomme jeg ville ha i permen. Jeg brettet rett og slett papir og limte på høyre og venstre side slik at det ble en lomme.
Jeg brukte så en gult ark hvor jeg skrev navnet mitt på, denne stakk jeg da inn i den remsen som er festet rundt den ene siden av permen. Jeg vurderte litt å lime den fast, men droppet det.
Som dere ser så er ikke hullmaskinen og jeg særlig gode venner, haha! Så det ble litt vel mange hull da jeg aldri fikk dem riktig plassert… Men slik ble da permen seende ut innvendig. Jeg tror jeg rett og slett lager flere slike mapper for å ha ark i da hullene i denne permen ikke passer noen standarstørrelser og det dermed blir vanskelig å sette ark rett inn.
Slik ble den da seende ut på utsiden. Lappen min med navnet på er som sagt helt løs, nettopp fordi jeg vil ha mulighet til å putte litt forskjellige ting inn der. Den remsa som går over boken er da altså tredd på, dermed kan man stikke ting under.
Gjett hvem jeg var så heldig å få besøk av i går!? Andreas, moren hans og samboeren hennes. Det var utrolig fint å se dem igjen og jeg er så glad for at de tok turen hit! Vi satt litt oppe på rommet mitt og snakket sammen alle sammen, deretter gikk de andre ut en tur så Andreas og jeg skulle få litt alenetid. Det var så utrolig godt å kunne holde litt rundt hverandre igjen og snakke sammen ansikt til ansikt, jeg savner han jo så mye at det gjør vondt. Vi fikk også tuslet oss en liten tur sammen hånd i hånd. Nå ble det veldig mye kliss her, men sånn er det når man er borte fra sin kjære så lenge. Å gå fra å ha bodd sammen i over fire år til å være borte fra hverandre så lenge er en ganske stor endring i livene våres, men det er nok verdt det om jeg blir bedre. Vi får bare holde ut.
Dagens antrekk er i grunn ganske enkelt med jeans og en rød t-skjorte hvor det står breathe med hvit skrift ved halsen, men jeg føler at hår og sminke tar en del oppmerksomhet og da er det greit å roe ned antrekket litt. Buksen har forresten en stripe på siden av lårene mine som går helt ned, dere ser den bare ikke på bildene. Og dere, ser dere hvor langt håret mitt har blitt eller!? Etter jeg begynte å gå opp en del i vekt denne vinteren har håret begynt å vokse i rekordfart!
“Det er jo bare å spise” er jeg sikkert ikke alene om å ha fått høre. Det mange ikke forstår er at spiseforstyrrelse er en psykisk sykdom og at ikke alle som har en spiseforstyrrelse sulter seg engang. For min del har jo spiseforstyrrelsen utartet seg annerledes enn sulting, ved at jeg sliter med overspising og oppkast. Det er også svært frustrerende å ikke klare å stoppe, for jeg sitter jo med alle verktøyene for å kunne klare det, problemet er bare nettopp det at jeg ikke klarer det alene. Det er noe jeg har irritert meg over i lang tid og jeg blir sint på meg selv flere ganger. Hvorfor i all verden kan jeg ikke bare spise normalt da? Hvor forbanna vanskelig kan det være? Men så er det jo det. Forbanna vanskelig. For uansett hvor lett det høres ut i teorien er det noe helt annet å skulle gjøre det i praksis. Jeg må møte mine indre demoner, kjempe mot dem og jeg må vinne.
Samtidig så har man jo den “kjære” ambivalensen som tuller rundt i hodet mitt til enhver tid. For det er jo en grunn til at noe holder en tilbake, ikke sant? For meg et dette noe en undervektig kropp. Hadde spiseforstyrrelsen bare vært vond hadde det jo vært mye lettere å skulle gi slipp. Og uansett hvor sykt det høres ut så veier ofte en undervektig kropp i mitt hode høyere enn et friskt liv. Og det er jo sykt, jeg legger ikke skjul på det. En undervektig kropp er for min del et safety blanket. En teppe som beskytter meg mot verden og alt vondt. For å bli frisk må jeg da altså gi slipp på denne tryggheten, det er det som gjør det så vanskelig og skummelt å skulle bli frisk. Jeg må møte mine indre demoner, kjempe mot dem og jeg må vinne.
Hvert eneste minutt kjempes det, selv ikke i søvne kan jeg slappe av. Det er så vondt at det noen ganger slår pusten ut av meg. Jeg hyperventilerer, gråter og føler at jeg kommer til å dø. Panikk. Hele kroppen min skriker at jeg må bort. I søvne jages jeg av marerittene jeg prøver å fortrenge i våken tilstand. Jeg står i mot så godt jeg kan mens spiseforstyrrelsen grafser i hele meg med sine spisse klør, så spisse at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Derfor dere, derfor er det så himla vanskelig å skulle bli frisk. For jeg vil, jeg vil så absolutt. Det er bare ikke gjort på en to tre og jeg trenger noen som kan kjempe denne kampen sammen med meg. For spiseforstyrrelsen er himla sterk og da trenger jeg å komme mannsterk mot den for å kunne ha en sjanse til å vinne. Jeg må møte mine indre demoner, kjempe mot dem og jeg må vinne. Vinne.
I går møtte jeg Nora og Simone på Sagene, for de hadde tatt turen fra Larvik til Oslo i går. Sammen tok vi bussen opp til Storo og der skulle jeg ha mitt første måltid utenfor avdelingen. Vi satte oss egentlig ned så fort vi kom frem og heldigvis var den knallplassen ute ledig. Det var så rart å kunne sitte uten jakke ute nå i april, men solen skinte og vi hadde helt le, så det var ikke kaldt i det hele tatt! Jeg hadde gruet meg litt til å skulle spise ute på forhånd, men alt var nøye planlagt med behandler og jeg hadde med det jeg skulle ha i veska. Så vi satte oss ned, skravlet i vei og bare koste oss egentlig. Det gikk så mye bedre enn jeg hadde fryktet! Jeg tror det var veldig rett å ta første måltid ute med disse snuppene, for de er jeg helt trygg på og de kjenner til situasjonen min godt. Flere ganger glemte jeg til og med at jeg er innlagt og bare var ute på egenmestringstrening, så det kan absolutt kalles for suksess!
Litt kontrast til maten eller? haha. Men jeg hadde da altså med meg næringsdrikker som jeg skulle drikke til middag + jeg skulle bestille en farris. Jeg skal ærlig innrømme at jeg merket litt til trangen, men den forsvant etterhvert som jeg begynte å drikke næringsdrikkene. Det var en merkelig opplevelse, for når jeg først begynner å kjenne den pleier den bestandig å bare bli større og større. Men den gang ei. Jeg drakk det jeg skulle og så satt vi bare og skravlet en stund til før vi gikk inn for å kikke i litt butikker. Det føltes så normalt og det var en så god følelse (nå ja, så er det ikke helt normalt med næringsdrikker til middag, poenget er at det føltes så normalt å faktisk kunne gå ut og spise uten at det går dårlig!).
Det ble mye latter og gode samtaler. Nå har jeg det alltid så fint med disse to og det var så godt å se dem igjen! Jeg har virkelig savnet dem. Etter en liten stund med kikking i butikker satte vi etterhvert kursen mot busstoppet igjen. De skulle videre for å ta buss hjem til Larvik og jeg skulle ta buss tilbake til Sagene. Heldigvis skulle vi ta samme buss, så da fikk jeg sett dem litt lenger hehe. Etter jeg hoppet av bussen tuslet jeg tilbake til sykehuset, godt fornøyd med egen innsats og med et strålende humør. På veien tilbake knipset jeg disse bildene av meg, så da ble jeg også med på bilder i innlegget haha. Nora og Simone er virkelig gull verdt og jeg hadde det kjempefint med dem!
God kveld, kjære lesere! Dagens antrekk ble ikke spesielt fargerikt, kan man vel si. Svart er nok den fargen jeg kjøper flest klesplagg i, men jeg har blitt noe flinkere de siste to årene til å kjøpe klær i andre farger også altså. Det så dere jo forrige uke hvor jeg blant annet kjøpte noe i rødt og noe i rosa. Jeg skal også innrømme at denne varme genseren ble etterhvert byttet ut med en sølvglittrende gjennomsiktig tynn genser, for været i dag var ikke noe å klage på, for å si det sånn! Denne genseren ble det jo kokvarmt i etterhvert.
Jeg har i dag vært ute på tur uten personal og hvor jeg hadde med meg bankkortet mitt. Tidligere når jeg har vært ute har jeg enten vært uten bankkort på de to korte turene jeg får lov til å gå hver dag eller så har jeg hatt med meg personal. Hvor jeg var, hvem jeg var med og hvordan det gikk tenkte jeg å fortelle dere om i morgen. Det var iallfall veldig deilig (og litt skummelt) å kjenne på litt frihet og se noe annet enn sykehuset! Man bli jo smågal av å bare traske rundt i gangen her hehe, så det var deilig med en miljøforandring.
I løpet av min tid som spiseforstyrret har jeg vært borti mange forskjellig type behandling, mange forskjellige behandlingssteder og mange forskjellige behandlere. Likevel, det er først nå jeg føler at jeg virkelig er på rett plass som virkelig kan hjelpe meg. Det er flere faktorer som spiller inn, som at jeg for eksempel er med moden og reflektert nå enn jeg har vært tidligere og jeg har også en god dose større motivasjon nå. Likevel vil jeg si at hovedgrunnen ikke er at jeg er mer moden og reflektert, men hvordan de jobber her på RASP. For RASP skiller seg nemlig veldig ut fra andre steder jeg har vært, på en positiv måte.
Her forstår de virkelig at ting henger sammen og at man ofte trenger å jobbe litt parallelt med hva man sliter med. Tidligere har jeg følt at mitt problem er at jeg har hatt hånden i klem i en dør, men istedenfor å åpne døren og fjerne hånden min har jeg tidligere kun fått Paracet. Her opplever jeg at de faktisk åpner døren så jeg får hånden min ut og samtidig får Paracet mot smertene. Jeg er veldig glad i metaforer som dere sikkert skjønte og jeg håper at denne metaforen jeg har laget er forståelig for dere. Poenget mitt her er altså at man ikke kun kan fjerne smerten, man må faktisk fjerne årsaken til smerten for å bli bedre. Og det er noe de virkelig har forstått her.
Tidligere har jeg falt mellom to stoler flere ganger i tillegg. Enten kan jeg få behandling for A eller så kan jeg få behandling for B. Og når den ene blir behandlet blir samtidig den andre verre. Jeg har også tidligere fått beskjeder om at jeg ikke kan behandles for A før jeg har blitt bedre fra B, samtidig som jeg har fått beskjed om at jeg ikke kan behandles for B før jeg har blitt bedre fra A. Dermed har jeg endt opp i midten uten å få hjelp for noen av delene. Ganske så frustrerende, eller hva? Her derimot hjelper de meg derimot med både A og B samtidig, noe som faktisk fungerer. Endelig føler jeg at jeg får den hjelpen jeg har trengt så sårt i mange år.
Måten de jobber med spiseforstyrrelse her på er noe som virkelig fungerer, de tar tak i spiseforstyrrelsen ved roten. Jeg er så takknemlig for å ha fått plass her. Det er jo nesten irriterende hvor mye riktig de gjør, for man kan liksom ikke bli sint på dem heller. De ser meg i tillegg som et menneske her med en sykdom og det er så godt å bli sett på som noe annet en kun sykdom. For jeg er jo så himla mye mer enn sykdommen min. Tillit er noe jeg tidligere har strevd mye med i behandling, men jeg har stor tillit til RASP, noe som gjør at det er lettere å gi fra seg litt spiseforstyrret kontroll. Fordi jeg vet at de har kontroll og de holder det de lover her. Tillit er noe som er ganske så avgjørende for meg og jeg har tidligere brutt av behandling på grunn av brutt tillit. Jeg kan virkelig ikke få sagt det nok, at de er så flinke her, for det er de. Spiseforstyrrelsen min hater dem, den friske delen av meg derimot setter så pris på dem.
Ny uke dere, er dere klare? Jeg regner med at mange av dere har påskeferie nå, men selv merker jeg ikke stort til at det er ferie annet enn at det er stillere her på avdelingen og litt mindre som skjer. Men nå var det jo ikke dette jeg skulle fortelle om, for det jeg egentlig skulle fortelle om er tøying. Tøying er heldigvis noe jeg får lov til å drive med her da det er en helt stille aktivitet hvor jeg sitter. Jeg har til og med fått lov til å ha en yogamatte på rommet så jeg kan tøye litt der! Nå som jeg ikke danser lenger merker jeg at jeg har blitt mye stivere, til tross for at jeg ikke var supermyk mens jeg danset heller altså. Med mye tid å slå ihjel har jeg bestemt meg for å tøye litt hver eneste dag, så vi får se hvordan det går!
Bildene dere ser her ble tatt etter første tøyestund på evigheter og det gikk mye bedre enn forventet. Jeg hadde trodd at jeg skulle vært mye stivere siden jeg ikke har vedlikeholdt tøyingen på noen uker, så jeg ble positivt overrasket over hvor greit det gikk. Målet nå er å tøye hver eneste dag i en uke og jeg skal filme prosessen underveis slik at dere skal få ta del i den. Da får både dere og jeg se hvor myk jeg klarer å bli på en uke og resultatet kommer da ut på søndag denne uken. Så temaet for denne ukens video blir altså tøying! Kommer jeg meg ned i spagaten? Vi får vente og se!
UKENS OPPTUR: Igjen har det vært utrolig koselig med besøk! Denne uken har jeg hatt besøk av Sunniva, Maud og Vigdis. Og da jeg var ute med primærkontakten min i går fant vi endelig en ledig elsparkesykkel, så da måtte jo den testes ut! Det var så absolutt verdt å ofre litt av turtiden min på å kjøre den! Vi lo og lo begge to og det må ha vært litt av et syn! Det ble i tillegg noen ekstra runder rundt avdelingen før vi gikk inn og da prøvde jeg å kjøre i maxfart og wow så fort det gikk! Det må definitivt gjøres igjen mens jeg er her!
UKENS FAVORITT-BILDE: Haha, dette er jo faktisk et bilde jeg tok for å ha som bilde til innkjøpsvideoen min, men det er også ett av få bilder hvor jeg faktisk smiler. Derfor blir det dette bildet. Vil dere forresten at jeg skal prøve å bli litt flinkere til å ta bilder hvor jeg smiler?
UKENS SERIE: Wistling! Det er så artig at den er filmet i Larvik hvor jeg kommer fra, så jeg kjenner jo igjen alle stedene. De fleste statistene er i tillegg lokale og stesøsteren min er blant annet med! Så langt har det kun blitt sluppet to episoder på Viaplay, men de er veldig spennende og filmingen er av utrolig god kvalitet. Denne skal definitivt følges med på videre!
UKENS ANTREKK: Jeg er veldig glad i skjørt og kjoler, så ukens antrekk blir dette med det relativt nye skjørtet mitt. Jeg prøver å kle meg litt som jeg vanligvis liker mens jeg er her og jeg skal innrømme at selv om det er utfordrende får det meg samtidig til å føle meg vel.
UKENS TANKE: Hold ut. Tidligere har jeg dessverre rømt når ting har blitt for tøft og jeg skal innrømme at tanken har vært innom meg flere ganger allerede. Men til syvende og sist blir alt bare verre om jeg rømmer. Det er vondt å skulle bli frisk, men det er nok enda vondere å forbli syk bestandig. Så jeg tar en dag om gangen og om det er for tøft: en time om gangen.
UKENS PERSONLIGE INNLEGG: Uten tvil må det være DETTE innlegget. I det innlegget skriver jeg om refleksjonene mine rundt hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen. Det er ganske rart å tenke på, sånn egentlig. For det er jo slik jeg er vant med å leve, men da er det absolutt så viktig å huske hvem man selv er oppi dette.
UKENS SANG: Det blir ikke en sang denne uken, men en spilleliste. Spillelisten “Morgenkaffe” på Spotify er en spilleliste jeg har vært glad i veldig lenge, hvis dere ikke har hørt den før så anbefales den så absolutt!
UKENS INSPIRASJONSINNLEGG: Nå som det straks er påske blir det DETTE innlegget hvor jeg viser dere hvordan dere kan lage en søt lenke som dere kan henge opp. Jeg er litt (ganske så) glad i hvitt og litt minimalistisk pynt, så da passet denne perfekt inn på rommet mitt! Lett å lage er den også og med ting som de fleste allerede har hjemme.
Haha, dette var artig å filme, dere! Jeg har sett slike videoer flere ganger på YouTube og jeg synes de er så artige. Jeg har tenkt på å lage en slik video i evigheter, men ikke fått somlet meg til det. Derfor var det virkelig på tide at jeg fikk filmet en slik video selv og jeg hadde det ganske så gøy i prosessen faktisk. Jeg bestemte meg tidlig for å ikke bare la dere ta vanlige valg som hva jeg skal ha på meg osv, men også litt valg som går litt utover meg selv hehe… Litt selvironi er viktig. Nøyaktig hvilke valg dere fikk ta, hva dere bestemte at jeg skulle gjøre og hvordan det gikk kan dere se i videoen under her. Det var også artig at så mange av dere ble med på å stemme over valgene på instagrammen min!
Hva slags video det blir neste uke får dere vite i morgen faktisk, for videoen er allerede planlagt. Jeg må bare begynne å filme for til denne videoen må jeg faktisk filme litt hver eneste dag. Neste video er en jeg egentlig startet på for flere måneder siden, men så fikk jeg aldri fullført og dere fikk derfor aldri sett den. De gamle klippene er nå lagt i papirkurven og jeg prøver på nytt. Det blir spennende!
