Nå er det jo helg som vil si at det ikke er dagenheten før mandag igjen og helgen skal derfor tilbringes på RASP intensiv. Det er den avdelingen jeg var på sist jeg var innlagt på RASP. Det som er veldig greit med å være her er at jeg da ikke står helt alene i helgen og at jeg fra før av kjenner personalet, rutinene og avdelingen. Det gjør det litt tryggere. Jeg føler at jeg ikke har særlig kontroll enda og om jeg skulle vært hjemme hadde jeg nok brukt helgen til sykdom, dessverre. Jeg skal heldigvis få permisjoner etterhvert så fort jeg har litt mer kontroll. Men det er viktig å ta skritt gradvis slik at jeg får oppleve mestring, men samtidig får prøvd meg selv.
Denne helgen har jeg ingen spesifikke planer, men jeg tenker på å kanskje ta meg en tur til Storo i morgen for å titte litt. Jeg har jo fri utgang, noe som både er godt og vondt. Fri utgang mens jeg har vært innlagt har jeg vel ikke hatt siden jeg gikk i 10.klasse, men deilig er det! Så lenge jeg ikke bruker den til å gjøre dumme ting. Ellers skal jeg jobbe en del med tankene mine og motivasjon. Det er så vanskelig å beholde motivasjonen når man står midt i det vanskelige og vonde. Antrekket her er forresten ikke fra denne uken, jeg hadde bare glemt å vise dere det.
Nå som jeg har gått en uke på dagenheten har jeg jo fått et førsteinntrykk av opplegget. Dette er jo som sagt førsteinntrykk bare, for det er jo begrenset hva slags innrykk man kan få etter kun en uke. Behandlingsformen heter CBT-E behandling. Jeg trodde jeg ikke hadde vært borti slik type behandling før, men etter en uke innser jeg at jeg faktisk har det tidligere. Jeg startet i tillegg rett på trinn 2 som vil si dagenheten hvor man da er fra kl 08.00-16.00 hver dag og har alle måltider utenom mellommåltid og kveldsmat der. Vanligvis starter man på trinn 1 som vil si samtaler på dagenheten, men jeg startet da altså rett på trinn 2. Dette er noe som blir sagt om behandlingsformen:
-CBT er en effektive behandlingsform for bulimi
-Enkeltstudier som har demonstrert at CBT-E kan behandle både bulimi, anoreksi og andre former for SF (Fairburn, 2009, 2013; Byrne 2011)
-CBT-E: Kognitiv atferdsterapi for spiseforstyrrelser
Det er mye ansvar lagt over på pasientene og registreringsskjemaer blir hyppig brukt. I registreringsskjemaene registrerer man blant annet måltider/hva man spiser og følelser som dukker opp. Det vil si at jeg til hvert måltid har med meg et slikt skjema som jeg bruker under måltidet. Siden jeg følger kostplanen til dagenheten trenger jeg ikke skrive nøyaktig hva jeg spiser, men skriver bare feks “frokost”, “lunsj” osv. Det er også viktig å ikke bare registrere negative følelser, men også motfølelser (friske) til de negative.
Selve programmet synes jeg egentlig er veldig bra om man er i stand til å ta så mye egenansvar som kreves og har nok kontroll selv til å ta de riktige valgene når man ikke har støtte rundt seg (altså uten om måltider og etter klokken 16.00). Man er en god del overlatt til seg selv mellom måltidene og man oppfordres til å skrive om man har det vanskelig, men hvis man trenger så er det behandlere på dagenheten man bare kan banke på døren til om man trenger en prat.
Timeplanen er egentlig ikke så annerledes enn intensivavdelingen. Likevel er det store forskjeller mellom de forskjellige programmene, men det kan jeg lage et eget innlegg om siden. Jeg tenkte at det kan jo være nyttig for noen som vurderer å søke seg inn å vite litt mer om det og om forskjellene/likhetene. Under her får dere iallfall se hvordan ukeplanen ser ut på dagenheten.
Vil dere høre mer om behandlingsformen, hvordan jeg responderer på den og lignende?
Dere har sikkert sett bilder av fine vegger prydet med polaroidbilder? Enten bilder som er festet opp en og en eller hengt opp i tråder. Slike bildevegger er så utrolig koselige, spesielt om man fyller opp veggen med gode minner. Selv har jeg veldig lyst på et polaroidkamera, men det har jeg dessverre ikke råd til. Noe annet jeg hadde veldig lyst på var en slik bildevegg, så da fant jeg en løsning på det og det er dette jeg skal vise dere hvordan dere kan få til på 1-2-3 uten et polaroidkamera!
Jeg fant frem noen bilder jeg ønsket å bruke og brukte nettsiden befunky.com til å lage en ramme rundt bildene. Nå i ettertid ser jeg at jeg ikke traff helt på polaroidfassongen da bildene ble i en litt annen fasong da jeg skrev dem ut, men det ble da fint likevel. Ellers trenger man hyssing, binders og en mobiltelefon. Hvorfor mobiltelefon? Jo, nå skal du høre!
Flere telefonkiosker tilbyr nå å skrive ut bilder direkte fra mobil, noe som er perfekt om du er lik meg og gjerne vil gjøre ting med en gang når du først skal gjøre dem hihi. Så jeg lastet derfor bildene over til mobil og så dro jeg til en mobilkiosk for å skrive dem ut, noe som tok rundt 6 minutter. Jeg klippet i ettertid litt av kanten nederst av og så er det bare å henge opp! Hadde jeg hatt mer skoletyggis hadde jeg gått for kun det, siden det ble finest. Dessverre hadde jeg ikke det, så det ble teip.
Hvordan synes du at det ble? Og synes du det er gøy med DIY-innlegg?
Nå holdt jeg på å starte innlegget med “hello bitches”, men det var ikke særlig hyggelig haha. Det bare falt meg inn av en eller annen grunn og ikke spør hvorfor, for jeg aner virkelig ikke. Så jeg går heller for den klassiske: heisann sveisann! Forrige gang og egentlig alle andre ganger også hvor jeg har blitt innlagt har det vært mange som har lurt på forskjellige ting, derfor tenkte jeg at dere kan få stille de spørsmålene dere lurer på her, så samler jeg dem opp og svarer i et eget innlegg på fredag neste uke eller i starten av neste uke hvis det kommer inn mange.
I samme slengen får dere også se noen bilder av verdens kuleste moped, altså min haha. Dessverre ble den forsøkt stjelt for noen år siden og tenningslåsen er ødelagt, ellers hadde jeg kjørt rundt på den fremdeles. Jeg har et håp om å få fikset den opp, men det var visst ikke bare bare.. og jeg vil liksom ikke selge den heller da jeg trives med den og jeg heller ikke har billappen. Dere får også se den fine genseren jeg fikk av min ene tante i bursdagsgave!
Etter at blogg.no byttet plattform ble det store endringer. De som leste blogger la ikke så mye merke til det, men for oss som blogger ble så og si alt nytt. Jeg er nå svært fornøyd med de nye endringene, utenom at man ikke lenger kan følge bloggere og få opp i feeden når de har postet innlegg. En annen endring som jeg synes er litt synd er at man ikke kan endre designet sitt, annet enn å endre toppbilde. Noe nytt med toppbilde er også at man heller ikke kan velge størrelse selv, da det ikke går an å kode design lenger. Men utenom disse tingene er jeg veldig fornøyd!
På den nye plattformen måtte man da altså ha et toppbilde i den størrelsen jeg har nå og jeg tenkte å vise dere toppbildene jeg har hatt etter at blogg.no byttet plattform! For min del ser jeg stor utvikling for å si det sånn! Jeg gleder meg til å ta et nytt litt mer høstlig bilde etterhvert, for jeg liker å ha et toppbilde som står til årstiden. Så her får dere altså se mine toppbilder, fra det eldste til det nyeste. Noe dere for så vidt forhåpentligvis egentlig forstod selv hehe.
Haha oi.. joda, la meg forklare: bilde jeg hadde før funket ikke, så dette ble et nødbilde laget i full fart for å passe den nye størrelsen og den aktuelle årstiden. Alt for mange forstyrrelser i bakgrunnen spør du meg!
Og siden jeg ikke ble fornøyd ble det nød-toppbilde nummer to.. altså tre antrekk satt sammen til et toppbilde. Det ser ikke spesielt bra ut, likevel var det mye bedre enn det første!
Se her ja, dette fungerer! Jeg digger faktisk dette og jeg tror at det er min favoritt! Fargene, lyset og alt! Man får med bakgrunnen uten at den er forstyrrende og bildet egner seg til et toppbilde.
Men så ble det vår og bildet med snø måtte byttes ut.. dette her ble også sånn halvveis nødløsning da dette er fra et antrekksinnlegg, samtidig så funket det. Vårlig bakgrunn og et bilde som ikke var rotete.
Så kom sommeren og jeg og ei venninne dro en tur til botanisk hage i Oslo. Der var det mange fine blomster der og selvfølgelig måtte ett av bildene som ble tatt der bli et nytt toppbilde! Dette bildet synes jeg er en veldig god nummer to!
Og så det jeg har nå! Etter å ha hatt det andre bilde i veldig mange måneder synes jeg at jeg trengte noe nytt. Litt forstyrrende bakgrunn helt øverst, men ikke så mye at det ødelegger bildet. Dette er nok min favoritt nummer tre.
Hvilket synes du var finest? Og har du noen idè til høst-toppbilde?
Jeg skulle ønske at ambivalensen ikke rev så sterkt i meg. Når det kommer til bulimien er jeg 100% klar for å gi slipp, bortsett fra alle de gangene trangen står på som verst og jeg bare MÅ ha mat (100% right..). Da er det kun det som står i hodet mitt og fornuften forsvinner. “Bare en gang til, så skal jeg ikke gjøre det igjen” eller “ja ja, da gitt det skit i dag, så da kan det like så gjerne gå skit resten av dagen så kan jeg heller prøve å komme på bedre spor i morgen, dagen er uansett ødelagt” er eksempler på ting jeg ofte sier til meg selv. Ting blir ofte litt svart/hvitt dessverre.
Men så er jeg jo egentlig helt klar på å gi slipp, for 100% er jo alt. Det er det som gjør så vondt. At selv om jeg virkelig vil, så styrer spiseforstyrrelsen så mye som det den gjør. Jeg vil jo egentlig ikke drive på slik jeg driver på, men når jeg kommer i overspisingsmodus mister jeg alt av rasjonelle tanker og faller i bulimiens skarpe klør. “Èn gang til, det gjør vel ikke noe?” jo det gjør det, så lenge èn gang til blir enda en gang og enda en gang og enda en gang. Selv om jeg egentlig ikke vil, men så er det likevel ingenting jeg vil mer akkurat der og da.
Når det kommer til spiseforstyrrelse generelt sett vipper jeg hele tiden mellom å ville bli helt frisk og å ikke tørre. Eller, det er jo den klassiske “vil bli frisk, men vil ikke opp i vekt”. Men hvis jeg hadde vært frisk så hadde jeg jo ikke hatt noe problem med å måtte gå opp til en normalvekt, hadde jeg vel? I mange år prøvde jeg å argumentere mot at jeg skulle opp i vekt, jeg kunne ikke forstå at det skulle være så viktig. Nå er jeg heldigvis i stand til å tenke litt mer rasjonelt og jeg forstår at jeg må akseptere at vektoppgang er for meg en del av prosessen med å skulle bli frisk. Men det gjør det ikke lett av den grunn.
Jeg tror noe av problemet ligger i at jeg på en måte har definert meg så mye etter kroppen min. Hvem er jeg som normalvektig? Hvem er jeg i det hele tatt som frisk? Jeg er redd hele min verden skal falle i grus om jeg tar steget og vipper over i normalvekt. Jeg er så redd, så redd. Hvorfor skal dette gjøre så vondt? Er det virkelig verdt det? Men er det virkelig verdt å leve slik jeg gjør nå bare for å opprettholde en undervektig kropp? Er det virkelig verdt å ofte alt jeg ønsker å gjøre her i livet bare for det? Det er jo egentlig ikke det, samtidig så er det noe i meg som sier at det er det.
Daglig kjemper jeg mot ambivalensen, en av mine største fiender. Jeg blir hvisket i det ene øret at å bli frisk er det som betyr noe, samtidig som jeg blir hvisket i det andre øret at å være undervektig er det som betyr noe. Jeg blir hvisket i det ene øret at jeg må kjempe i mot, samtidig som jeg blir hvisket i det andre øret at det finnes så mye deilig mat jeg kan fråtse i, selv uten å gå opp i vekt. Jeg blir hvisket i det ene øret at normalvekt er bra, samtidig som jeg blir visket i det andre øret at jeg ikke kan tillate meg å leve med en normalvekt. Jeg blir hvisket i det ene øret at jeg er fin nok som jeg er, samtidig som jeg blir hvisket i det andre øret at jeg er styggere enn styggest. Jeg blir hvisket i det ene øret at jeg selv har kontroll over mitt eget liv, samtidig som jeg blir hvisket i det andre øret at spiseforstyrrelsen er det eneste forsvaret som har sterke nok krigere til å overleve denne krigen.
Gang slike tanker med hundre og legg gjerne til hundre tanker til i samme stil og du får et lite innblikk av hva hodet mitt går gjennom konstant. Konstant. Jeg får så og si aldri fred. Denne ambivalensen altså.. alt hadde vært så mye lettere enn den. Men som et klokt menneske en gang sa til meg: “hvis ikke spiseforstyrrelsen din hadde gitt deg noe så hadde du ikke tviholdt på den så sterkt”. Og der ligger det, grunnen til at det for meg er så vanskelig å skulle ta de friske valgene: spiseforstyrrelsen gir meg noe. Den gir meg en måte å håndtere noe vondt på og den gir meg en tåkete slør som dekker over det vonde slik at jeg ikke trenger å føle det like sterkt.
Men ikke misforstå: jeg vil bli frisk, jeg bare vil ikke. Jeg tør å bli frisk, jeg tør bare ikke. Så enkelt, så komplisert. Spiseforstyrrelsen er mitt forsvar i en krig som ikke kan bli vunnet, for jeg er den som står på begge sidene og kjemper mot meg selv.
Endelig er det på tide å vise dere bryllupsbildene fra bryllupet til Elisabeth og Eivind! Som jeg skrev tidligere ville jeg vente noen dager, da jeg synes at bryllupsparet skal få lov til å poste bilder fra bryllupet sitt først. Tenk, Elisabeth og jeg har vært venner i 8 år nå og vi har delt så mye sammen og fulgt hverandre i så mange år, gjennom godt og vondt. Så å få være tilstede i dette store øyeblikket i livet hennes betydde veldig mye for meg! Det var en utrolig rørende dag og jeg er så glad på hennes vegne!
Elisabeth og Eivind hadde leid inn en profesjonell fotograf, men jeg ville så gjerne ta noen bilder jeg også. Både fordi jeg er veldig glad i Elisabeth, men også fordi det er fin trening for meg når det kommer til fotografering. Og siden jeg ikke hadde mulighet til å være med utover kvelden var det fint å tilbringe de timene som fotograferingen tok med henne i tillegg<3 Det var også veldig hyggelig å se familien hennes igjen og det så ut som at moren hennes og jeg hadde planlagt antrekk sammen, vi matchet nemlig veldig hihi!
Hei og hopp! Dere fikk jo se fremgangsmåten til september i min bullet journal tidligere, men nå tenkte jeg å vise dere noen bilder av hvordan denne månedens tema ble. Siden vi går inn i den første høst-måneden så falt valget på høst, eller blader om man vil være helt nøyaktig. Jeg ble mest fornøyd med alle de siste sidene, men slik blir det omtrent alltid haha. Denne gangen dropper jeg å skrive under hvert eneste bilde da jeg har såpass mye å tenke på i dag at jeg rett og slett ikke har overskudd til å prioritere det. Håper dere liker innlegget! Hva temaet blir neste måned får dere nesten bare vente og se!
…nesten iallfall, men alt av program for den første dagen er derimot gjennomført! Det har vært en svært tøff dag med panikkangst, tårer og mye frykt, men jeg har klart å stå i det. Bare det er jeg utrolig stolt av meg selv over, for jeg var så nære på å ikke ville møte opp i det hele tatt i dag. For ikke å glemme at jeg bare ville dra hjem etter noe surr som skjedde. Heldigvis har jeg blitt lovet at slikt ikke skal skje igjen.
Jeg ankom en time før jeg skulle møte opp på poliklinikken, så derfor fikk jeg lov til å få tilgang til rommet mitt så jeg fikk lagt fra meg litt ting så lenge. Til min store begeistring stod Klara på verandaen, så det ble en stor gjensynsglede! Og siden jeg hadde litt tid før jeg skulle møte opp måtte jeg bare låne med meg Klara for en liten tur ut hihi. Dere som fulgte meg sist jeg var på RASP husker nok Klara!
Noe jeg også har gjort i dag er å vlogge, så om det blir brukbart får dere se en vlogg fra min første dag her. Det er litt begrenset hva jeg har kunnet filme da jeg ikke kan filme i noen fellesarealer, men jeg tror nok dere får et innrykk av å få et innblikk i dagen min likevel.
Jeg sov forresten ikke noe i natt da jeg var redd for å forsove meg, men heldigvis fikk jeg litt under en time søvn på bussen. Det er et under at jeg ikke har gått i bakken med så lite søvn og jeg håper bare så inderlig at jeg får sove til kvelden. Nå er det hviletid etter kveldsmat og Charterfeber står for tur, herlighet det er så underholdende! Jeg håper forresten at helgen deres var fin<3
Ny måned betyr månedsoppsummering av antrekkene jeg hadde på meg måneden som akkurat var og denne gangen blir det da antrekkene for august! Det er rart å se hvordan stilen min hele tiden endrer seg, samtidig er det likevel en råd tråd gjennom den. Stilen min i august var iallfall uten tvil veldig “jentete” og ungdommelig! Med mye kjoler, skjørt, duse farger og freshe farger.
Det blir spennende nå som det blir litt kaldere i været og det blir tid for strikkagensere og boots! Dessverre finner jeg ikke favorittbuksa mi noe sted og jeg har nærmest endevendt huset på jakt etter den.. det er så ille at jeg omtrent begynner å grine.. Favorittbuksa mi har nemlig et annet navn også: “tryggebuksa”, nettopp fordi at det er den eneste buksa jeg klarer å gå med om jeg har en skikkelig dårlig kroppsbilde dag. Så at den er borte er ikke særlig gøy, for å si det sånn.. Dette høres kanskje litt vel ekstremt ut, men jeg er så avhengig av å ha den buksa at dere aner ikke.
