God kveld til dere, jeg håper dere har hatt en fin dag så langt<3 Da jeg var i Oslo var jeg en tur bortom Storo, for der har de nemlig Monki (skulle ønske vi hadde den butikken i Vestfold) og der har de så mye fint! Det ble ikke store greiene på meg da jeg prøver å være litt forsiktig med penger, men noe ble det jo. Jeg har en liten obsession med fint undertøy haha og på Monki har de så mye fint! Det jeg gikk for denne gangen var rett og slett noe skikkelig enkelt og komfortabelt: helt basic bralette + en basic høytlivstruse (dette har jeg aldri hatt før så vet ikke hvordan det er å gå med hmm).
Forresten: jeg synes ikke det er så “farlig” med undertøy, jeg. Det er jo ofte ikke sååå ulikt det man går med på stranda, er det vel? Og jo, foreldrene mine leser bloggen min innimellom, men altså undertøy er da vel noe alle bruker, så jeg ser ingen grunn til å ikke kunne vise det? På får dere ikke se hvordan det ser ut da haha.
Jeg husker i starten når jeg skulle begynne å handle bh’er og herlighet så flaut det var! Jeg kikket alltid febrilsk rundt meg, veldig redd for at noen jeg kjente skulle se meg. Jeg trakk gjerne skjerfet litt opp mot ørene også haha. Jeg er glad jeg har kommet forbi det punktet for årevis siden, men slik tror jeg flere hadde det i starten? Herlighet så mye som var flaut på den tiden haha.
Det er også mye lettere for meg å finne bralettes som passer enn bh med spiler, for det eneste stedet jeg har funnet min størrelse så langt er på Change og det er egentlig litt vel over mitt budsjett. Dermed blir det den ene jeg har fra Change, bralettes og bh’er med spiler som passer sånn halvveis.
Så lurer jeg på: synes du undertøy er “flaut” å handle eller la andre se?
Først og fremst: tusen takk for gode meldinger og beklager at jeg ikke har fått svart dere alle<3 Nå føler jeg meg litt mer klar til å fortelle hva som skjedde og jeg vet at flere av dere lurer også. Planen for innleggelsen var jo at behandling skulle foregå på dagenheten og at jeg fra klokken 16.00-08.00 + helge døgnet i helgene skulle være på intensivavdelingen. På intensivavdelingen skulle jeg da få utdelt en kveldskontakt (og dagskontakt i helgene i tillegg) som alle andre og bruke intensivavdelingen som støtte. Etterhvert skulle jeg begynne å være litt på pasienthotellet i helgene når ting ble bedre og så etterhvert hjem i permisjoner, men så langt kom jeg aldri.
På forhånd hadde vi (pappa og jeg) hatt flere møter på RASP. Der ble det også grundig informert om problemene mine og ting jeg har ekstreme vansker med og trenger ekstra oppfølging. Dette ble da informert om fra vår side, men også fra intensiven sin side da jeg har vært der før og de var fult klar over det. Jeg synes i tillegg representanten fra intensiven la det frem ganske godt og klarte å forklare problemstillingen i sin helhet. Derfor var jeg veldig sikker på at de skulle være forberedt på dette og klare til å ta meg imot da jeg ble innlagt 2. september.
Datoen kommer og jeg tar turen innover til Oslo. Da jeg ankommer dagenheten skal jeg gjennom noe jeg finner svært vanskelig (som ble godt informert om på forhånd) og jeg klarte til min store seier å gjennomføre det. Det ble etterfulgt av at jeg løp ut på grunn av panikkangst, men etter å ha fått roet meg kom jeg inn igjen. Stolt over at jeg gjennomførte, over at jeg ikke gjorde noe dumt og over at jeg kom tilbake relativt raskt. Jeg blir da møtt med tilsnakk over at jeg fikk panikkangst og løp ut.
Jeg etterspurte å lage en plan rundt dette, noe jeg ikke ble møtt med (selv om intensiven også hadde sagt at det var viktig). Derfor gjentok det seg noe lignende fredagen også, bare at da skjedde det litt mer og verre, i tillegg til at panikkanfallet varte i nærmere to timer. Heldigvis fikk jeg hjelp av intensiven da og fikk lov til å være der resten av dagen. Jeg var utslitt etter panikkangst da det tærer veldig på kroppen, så da jeg fikk roet meg ned sov jeg faktisk i mange timer.
I tillegg har jeg en tendens til å spise superfort om jeg er i overspisingsmodus. Jeg møter til middag på dagenheten en dag og en av mine aller største triggere blir servert (noe jeg hadde informert om på forhånd). I matsalen er det personalet som skal være til støtte og hjelpe til å korrigere spiseforstyrret adferd, men etter hva jeg så var det kun anorektisk adferd som ble korrigert. Jeg heiv i meg middagen på tre minutter ca og satte så kursen mot butikken for å få tak i mer mat. Dette var et skikkelig nederlag, både fordi det var flaut å gjøre slik foran de andre, men også at ingen hjalp meg til å stoppe. Jeg fikk beskjed i ettertid at de ikke hadde opplevd sånn adferd i spisesalen før, men altså.. jeg har en ren bulimidiagnose og denne adferden var også noe som var informert om på forhånd.
Ellers skjedde det en god del ganger at jeg etter hviletid (som var uten personal bestandig) dro på butikken og kafeteriaen for å overspise og kaste opp. Jeg fikk beskjed om å heller skrive ned om ting ble vanskelig og eventuelt om å ta kontakt med personalet, men når jeg er i overspisingsmodus er det alt jeg klarer å tenke på. Kontrollen forsvinner totalt og det samme med rasjonelle tanker. Den ene gangen jeg prøvde å ta kontakt fant jeg heller ingen av personalet. Siden jeg hadde (ufrivillig) fri utgang med bankkort var det bulimien som vant, gang på gang.
Konsekvensene av fredagen og mandagen ble også at jeg fant det ekstremt vanskelig å i det hele tatt oppholde meg i matsalen. Jeg var redd for mine egne reaksjoner, spesielt når jeg følte at jeg møtte null forståelse og var så og si uten støtte. Jeg følte meg rett og slett ikke trygg, med tanke på egen helse. Alt dette her tilsammen + noen andre ting gjorde at dagenheten valgte å avslutte meg da jeg ikke klarte å nyttiggjøre meg av behandlingen og at jeg rett og slett trenger strammere rammer om jeg skulle klare å stå i dette her. Noe jeg for så vidt er enig i, at behandlingen ikke var noe for meg da jeg rett og slett ikke klarer å ta nok egenansvar når personalet ikke var til stede, som var mye av tiden.
På mandag fikk jeg da altså beskjed om at dagenheten valgte å avslutte meg og at årsaken var at jeg ikke nyttiggjør meg av denne type behandling, at de ikke vil jeg skal føle enda mer nederlag (noe jeg følte MYE på den uken, da alle andre fikk til så mye bedre enn meg), at de ikke hadde kapasitet til å følge opp reaksjonene mine og at de mente jeg trengte mer intensiv behandling. Noe som er synd er at alle situasjonene som oppsto var ting de var informert om godt på forhånd…
Uansett, femten minutter ca etter møtet med dagenheten er ferdig får jeg så beskjed om at jeg kan gå og pakke sakene mine fordi intensiven skal skrive meg ut. Begrunnelse: behandling skulle foregå på dagenheten og siden jeg mistet det tilbudet mistet jeg intensiven også. Men jeg kunne søke meg inn igjen til å få innleggelse på intensiven om jeg ønsket det. Så da stod jeg der, uten noe å si, med tung bagasje og ingen måte å komme meg hjem på. Heldigvis fikk pappa lånt en bil så han fikk hentet meg, ellers vet jeg rett og slett ikke hva jeg skulle ha gjort. Jeg fikk heller ingen utskrivelsessamtale på intensiven, noe jeg synes var leit da det ble en ekstremt brå og overraskende avslutning uten at jeg i det hele tatt fikk mulighet til å tale min sak.
Dette innlegget her ble forferdelig langt, til tross for at jeg har kortet ned så godt jeg kunne. Men alt dette måtte nesten ned for å forklare hvorfor ting ble som de ble og hvorfor jeg ble kastet ut. Jeg fikk heldigvis snakket med behandleren min her hjemme på mandag og avtalt en time med henne som jeg hadde i går. Mer om hvordan den gikk og hva vi kom fram til da forteller jeg senere, da dette innlegget er langt nok allerede.
Jeg med mine 23 år her på jorden har vel ikke lært stort om livet, tenker du vel? Nå skal jeg ikke påstå at jeg vet alt eller har lært alt, for det er det ingen som har. Men jeg vil påstå at jeg har opplevd og lært mer enn gjennomsnittet til min alder, kanskje både på godt og på vondt. Dette innlegget her blir likevel ikke et dypt og alvorlig innlegg, det føler jeg hadde blitt alt alt for personlig. Men noen innspill til litt mer alvorlige ting vil jeg dele, samt gode ting livet har lært meg.
🌍 Kjæledyr er noe av det fineste som finnes og de er glad i deg kun for at du er du
🌍 Noen ganger må man tilgi andre for sin egen del for å være i stand til å gå videre selv
🌍 Ting order seg faktisk ikke av seg selv, man må aktivt gjøre noe med det
🌍 Man må klare å ta vare på seg selv før man er i stand til å ta vare på andre
🌍 Ord er mye mektigere enn hva man i sin villeste fantasi kan forestille seg
🌍 Perfeksjonisme er en illusjon man er dømt til å tape om man prøver å jage den
🌍 Fra man er liten av blir man utsatt for feilinformasjon om at husdyrene har det tipp topp supert og at kua automatisk har melk og at vi er snille som melker den..
🌍 Noen mennesker er faktisk glad i deg akkurat sånn som du er
🌍 Man skal ikke dømme mennesker etter utseende og inntrykk utenfra, dette er noe jeg har lært gang på gang
🌍 Du er mye sterkere enn hva du tror og du klarer å gå gjennom mye tøffere ting enn du hadde forestilt deg
Haha, ok, nå etter å ha skrevet tar jeg tilbake det med dype ting.. det ble visst en del av det.
Dessverre så skjedde det en del i går, men jeg orket ikke å fortelle noe om det da engang (flaks for meg at jeg da hadde to forhåndssskrevene innlegg klare). Men joda, jeg fikk beskjed om å pakke sakene mine og dra i går, noe som gjorde meg knust. Jeg skulle jo egentlig være der i 8 uker. Så da var det ikke stort annet å gjøre enn å pakke sammen sakene mine og sette nesen ufrivillig hjemover. Heldigvis fikk jeg tak i behandler hjemme i går som har mulighet til å ha en samtale med meg i dag. Takk og lov for det.
I skrivende stund er jeg ganske så nedbrutt og umotivert, så “spør meg igjen” om hvordan det går om noen dager, så har jeg forhåpentligvis kommet meg litt på beina. Mere om hva som skjedde og hvorfor forteller jeg i morgen, for akkurat nå orker jeg ikke. Det kommer et forhåndsskrevet innlegg ut i kveld som jeg faktisk skrev før jeg dro til RASP, så dere får et pip fra meg i kveld også.
Larviksdialekt er relativt likt skriftspråket bokmål, hvis du legger til flere a-endinger og noen litt vel merkelige ord og fraser. Selv har jeg vel i grunn aldri snakket Larviksdialekt, men alltid litt “pent”, noe jeg tror er på grunn av påvirkning fra alle bøkene jeg bestandig har lest. Men jeg kan da likevel alle ord og fraser, jeg bruker dem bare ikke selv. Nå er det forskjell på folk i Larvik også på hvor bredt (eller bræit som de sier) de snakker, men de fleste snakker mye bredere enn for eksempel Oslo-folk. Dette innlegget blir viet til min kjære hjembys dialekt.
Jeg skriver ordene og frasene først slik at dere kan gjette for dere selv før dere ser svarene, det er jo litt gøy?
I tillegg er det noe jeg rett og slett må forklare. Jeg tror det jeg irriterer meg mest med Larviksfolk er bruken av orden “hvem”. For i Larvik sier folk “hvem sko er mine” eller “hvem bilde var finest” blant annet. De bruker med andre ord ofte ordet “hvem” der ordet egentlig er “hvilke” eller “hvilket”. Dette er noe som skjærer i ørene mine hver gang jeg hører. DET ER SÅ FÆLT. Det er noe som irriterer meg svært mye. Et annet god er “mellom” for i Larvik har man ikke lest “gjennom” en bok, neida, man har lest “mellom” den.
I tillegg er det alle forkortelsene av setninger:
Virru værra me? -vil du være med
Skarru det? –skal du det
Vikke –vil ikke
Hakke –har ikke
Orkække/hælække –orker ikke
Giddække –gidder ikke Når stårru opp? –når står du opp? Ærre -er det?
Væit jække -det vet jeg ikke Datta a? –falt hun av?
Snarru hatte? –hvordan har du hatt det? Mæsjom bor her? –hvem er det som bor her?
Så, har dere gjettet på ordene? Her kommer svarene!
Møe -mye
brølløpp -bryllup
Maule -spise for eksempel syltetøy rett fra glasset
Smeike -klappe/kose for eksempel en hund
Mævver -maur
Ælj -elg
Pælær -gummistøvler
Fævell -fugl
Hompel -fartsdump
Herpa -ødelagt
Makan -lik, som i “vi har lik genser”
Blei -som i når du dør i et spill eller blir “tatt” på sisten
Løent -skrantent / i ferd med å bli ødelagt
Da jeg kom over disse gamle bildene av meg her om dagen måtte jeg le litt og det var så gøy å finne dem igjen! På slutten av barneskolen og starten av ungdomsskolen var nemlig stilen min ganske så annerledes fra hvordan jeg ser ut nå. Veldig mange gikk for brunkrem, bleket hår og lyserosa leppestift. Jeg derimot? Jeg gikk for svart hår, eyeliner, sløyfer, striper og tyll. Det verste må nesten være at jeg var flinkere til å legge eyeliner på den tiden enn hva jeg er nå hahah (selv om jeg nå kun legger på øvre del).
Jeg savner egentlig litt denne tiden og stilen, jeg. Ikke misforstå for jeg ville nok ikke gått kledd slik nå, men jeg følte meg så sikker og så hjemme i den stilen da jeg hadde den. Jeg vurderer faktisk å lage en video hvor jeg gjenskaper noen av disse bildene, eventuelt stilen, kanskje det hadde vært gøy?
Men så kom jeg litt i fjortisperioden jeg også gitt. Brunkrem ble ikke brukt og ei heller lyserosa leppestift, men det blekede håret var på plass, dog med innslag av rosafarget hår og en sløyfe hehe. Dere som har kjent meg lenge har jo kjent meg gjennom disse periodene og vet jo at jeg så slik ut, men for dere som kun kjenner meg via bloggen eller dere jeg har blitt kjent med i eldre alder blir kanskje litt overrasket?
Bare for moroskyld og for å se de store kontrastene så sammenligner vi et gammelt bilde og et bilde tatt forrige uke:
Forandret meg litt eller? Ønsker dere en del to av gamle bilder?
Jeg filmet faktisk litt mandag forrige uke da jeg ble lagt inn og resultatet ser dere under. Filmen tar dere litt med “bak fasaden” som bloggen er, dere får blant annet se meg rett etter et anfall av panikkangst. Ellers så får dere jo se litt om hvordan dagen min foregikk og dere får også høre litt om tankene mine. Jeg er ingen ekspert på vlogging, så ikke forvent for mye altså hehe.
Hva synes du om videoen og skal jeg begynne å blogge oftere?
UKENS OPPTUR: At jeg ikke har dratt hjem og at jeg ikke har gitt meg, for herlighet som det har fristet! Flere ganger om dagen hver eneste dag denne uken har jeg ville gi helt opp, tenkt at dette her blir for tøft. Men jeg har likevel klart å bli, til tross for hvor vanskelig denne uken her har vært og jeg er så stolt over meg selv! Det har krevd så himla mye, men jeg har klart det!
UKENS ANTREKK: Hmm jeg tror nok at det blir DETTE antrekket! Jeg postet jo kun tre antrekk denne uken, så det var ikke så mye å velge i akkurat. Eller vent.. kanskje det er antrekket jeg postet i går som er favoritten.. vanskelig å velge haha!
UKENS TANKE: Klarer jeg å holde ut dette? Klarer jeg å stå imot når hodet mitt skriker at jeg må dra? Når hodet mitt konstant prøver å overbevise meg om at dette her er feil og at jeg ikke kan gå opp i vekt, koste hva det koste vil. Er det virkelig verdt det? Hvorfor utsetter jeg meg selv for dette, når det er så vondt? Kan jeg klare dette? Kommer jeg også til å få bli frisk? Er dette det riktige opplegget for meg?
UKENS PERSONLIGE INNLEGG: Litt “juks” da dette ble postet søndag forrige uke, men det er likevel en uke siden så jeg velger å ta det med. Innlegget kan du lese HER og det handler om når man ikke vet hvordan man skal håndtere ting. Selv om jeg har mange verktøy å bruke så faller jeg likevel til å “håndtere” ting med bulimi, gang på gang..
UKENS NEDTUR: At behandlingen så langt ikke har gått så bra som jeg hadde håpet på og at dette her er mye tøffere å gjennomgå enn jeg husket. Jeg trodde jo selvfølgelig ikke at det skulle være lett, jeg husket bare ikke at det var så vanskelig og vondt.
UKENS INSPIRASJONSINNLEGG: Nooo, denne uken postet jeg jo en DIY polaroidbildevegg uten polaroidkamera og et innlegg om bullet journal for september. Jeg tror nesten at jeg må gå for bullet journal altså.. men innlegget om bildeveggen kan du se ved å klikke HER og innlegget til bullet journal kan du se ved å klikke HER.
UKENS SERIE: Endelig kommer det noe nytt på dette punktet, men denne gangen blir det jo vanskelig å velge! Men det blir nok “Skal vi danse” altså, det liker jeg så godt og jeg er så glad for at det endelig har begynt å gå! Jeg har sittet som limt de to gangene det har gått til nå hihi. Og jeg har nok mine favoritter allerede!
UKENS FAVORITT-BILDE: Bildene fra bryllupet til Elisabeth og Eivind! Vil du se resten av bildene kan du klikke HER. De var så fine atte og det ble så mange fine bilder fra den dagen!
UKENS SANG: Billie Eilish ft Khalid – lovely
UKENS VIKTIGE INNLEGG: Et innlegg som handler om ambivalensen jeg og mange andre med en spiseforstyrrelse konstant går gjennom. Men også om viktigheten av å ikke gi seg, selv om ambivalensen stormer som verst. Innlegget finner du ved å klikke HER.
Oi oi oi, det har skjedd mye denne uken kan dere tro! Det har gått så mye opp og ned at jeg har følt at jeg har sittet i en berg-og-dalbane konstant. La oss begynne med det positive, da dere! For til tross for mange nederlag har det vært en del positive ting også. Overspisings og oppkastepisoder har blitt redusert en god del. I tillegg har jeg utfordret meg en god del og jeg har også klart å gjennomføre utrolig tøffe og vanskelige ting. Men den største seieren er vel det at jeg har holdt ut.
Jeg kan også fortelle dere om en hendelse i dag som jeg er veldig stolt over: jeg var en tur på Storo og skulle inn på en matbutikk for å kjøpe en bok i en serie jeg liker. Trangen kom over meg og jeg gikk inn i modus.. kjøpte med meg en energidrikke og smågodt, som jeg planla å innta på vei til å kjøpe pizza som jeg da skulle overspise på. Jeg spiste opp smågodtet og nærmet meg pizza-stedet. Men trangen var ikke overveldende, til tross for at den var svært sterk, så jeg klarte å ta noen runder meg meg selv. Jeg tekstet også avdelingen og snakket med Andreas på telefonen. Og vet dere hva!? Jeg klarte å la det være med smågodtet! Det er jeg kjempestolt over! Det var ekstra utfordrende å gå rett til lunsj da jeg kom tilbake, men det hjalp å ta en prat og så gikk jeg søren meg rett i lunsj! Elise Amanda 1 poeng – SF 0 poeng!
Men så til det negative. Jeg har hatt en god del glipper og overspist etterfulgt av oppkast flere ganger, noe jeg skammer meg over. Det føles også skikkelig fælt å ikke klare å følge programmet og glippe opp flere ganger. Man er jo så og si overlatt til seg selv utenom måltider på dagenheten og dessverre er bulimien så sterk at den har tatt kontroll. Jeg har også følt mye på at jeg ikke helt passer inn i opplegget på dagenheten, da jeg burde hatt mye mer kontroll selv for å få utbytte av den type behandling. Tiden så langt har også vært preget av flere panikkangst-anfall og i går hadde jeg et anfall som varte i nærmere to timer. Det er så fælt og det tærer så på kroppen at jeg sov i mange mange timer etter anfallet var ferdig.
Det forventes også at man klarer å gjennomføre behandlingen uten å få slike reaksjoner, men jeg kan dessverre ikke hjelpe. Når ting blir veldig veldig vanskelig handler jeg på autopilot og angsten tar overhånd. Det forventes også at man klarer å ikke overspise/kaste opp, men akkurat der er spiseforstyrrelsen min så sterk nå at jeg ikke klarer alt egenansvaret uten å tulle det til..
På mandag skal jeg ha et samarbeidsmøte mellom dagenheten og intensiven for å finne ut hva vi skal gjøre. Det eneste jeg vet er at jeg kommer til å legge vekt på at jeg trenger strengere rammer frem til jeg får nok kontroll selv til å ha en sjanse til å håndtere en del ting på egenhånd.
God helg folkens! I dag har jeg vært en tur på Storo alene, men litt om hvordan det gikk tenkte jeg å fortelle dere om i kveld. Da får dere også vite litt om hvordan denne uken egentlig har gått også, for det har gått veldig mye opp og ned. Nå derimot har jeg svart på spørsmålene dere har stilt meg + dere får se dagens antrekk. Det ble veldig mye svart, til og med undertøyet mitt er svart hahah! Men jeg synes likevel det ble stilig da det er mange forskjellige teksturer: pjuskete jakke, fake skinnboots, svart jeans, bomullsgenser, fløyelsstrikk og fake lærveske.
Litt dumt spørsmål, men hva går selvstudien ut på? Det er ikke et dumt spørsmål, for jeg lurer nesten på det selv hehe. Men det vi gjør når på det tidspunktet er alt fra å skrive, ha behandlingstime, slappe av med forskjellige rolige aktiviteter (se på tv, strikke, lese osv) og man kan også ta seg en tur ut.
Hva er favoritt godteriet ditt (eller topp 3 om det er bedre?)? Åhhh jeg eeeelsker godteri! Det aller aller beste jeg vet er smågodt, så svarer på smågodtbiter. Nummer en er vel alt med lakrissmak haha, nummer to er nok sur diamant og nummer tre er vel marsipan-hval. Det er sååå vanskelig å velge, det er så mye godt! Candy King har forøvrig det beste smågodtet!
Vet ikke om du har skrevet på det før, men har du søsken? Det har jeg, noe som er veldig hyggelig! Jeg har en lillebror, en stelillesøster og en stestorebror.
Liker du høsten? Og er du typen som gleder seg til jul lenge i forveien? Jeg er veldig glad i høsten og alt som bringer med! Strikkagensere, te, kvelder med en god bok mens jeg sitter tullet inn i et teppe og alle de fine fargene. Det spørsmålet om jul må jeg nesten le litt av fordi JA. Jeg gleder meg så lenge i forveien at de rundt meg blir totalt oppgitt. Jeg er det menneske som begynner å høre på julemusikk i starten av oktober og begynner å planlegge diverse ting allerede i slutten av september. Liker jul, for å si det sånn!
Du er så sykt fin😍 og virker som en sykt herlig jente, håper vi kan bli venner💕 Åhh godeste du, lige så og så absolutt! Gleeeder meg til du mest sannsynlig flytter litt nærmere meg hihi.
Når mista du jomfrudommen? Da jeg var klar for det😜
Hvor mye må du gå opp i uka? De har jo et minstekrav her på dagenheten, men de har ikke fortalt meg spesifikt hva mitt minstekrav er. Vektoppgangen nå er godt innen for det og på nåværende tidspunkt er jeg på stabiliseringskostplan og går opp nok av det..
Hva skjer om du NEKTER å følge b/p-trangen og heller gjør noe annet? Det klarer jeg ikke. Jeg prøver alltid å gjøre noe annet, men gir alltid etter. De gangene jeg har blitt stoppet fysisk fra å overspise har jeg hylt og skreket mens tårene har sprutet samtidig som jeg har prøvd å gjøre alt i min makt for å få tak i mat. Ganske fælt i grunn..
Hva er det beste og verste med Mona Marlene? Det beste er hvor gøy det er å være med henne og hvor mye hun bryr seg om de rundt seg. Det verste er nok at hun dessverre er en del nedfor noen ganger. Hvilke smaker på næringsdrikker liker du best? Jeg er litt rar for de fleste foretrekker sjokolade, men selv liker jeg best jordbær. Sånn er jeg i alt, jeg liker også jordbærsmak best på is, melk, milkshake osv. Sitron tror jeg kommer på en god nummer to iallfall.
Har du havnet i noe gjeld som følge av bulimien og alle pengene som brukes på mat? Veeel gjeld og gjeld. Jeg er i grunn ganske flink med penger og betaler alltid regningene mine i god tid. Men da jeg skulle få stipend+lån fra lånekassen søkte jeg om litt lån på si for å dekke matutgiftene mine.. Jeg holder på å betale ned det nå da:) Ellers har jeg ingenting, heldigvis!
