Jeg tar meg selv ofte i å tenke på hvordan jeg har det, sånn egentlig. For problemet ligger litt i at det unormale har blitt normalt og jeg ser ting ofte i perspektiv. Jeg vet i grunn ikke om det er en dårlig ting: det å kunne se alle de små seierne og samtidig tenke at de veier jo ikke opp for nederlagene, sånn egentlig. Så man kan jo se på blant annet helgen på to måter: “helgen gikk bra fordi jeg overspiste og kastet opp kun x antall ganger hver dag” eller jeg kan tenke at “helgen gikk ikke så bra fordi jeg overspiste og kastet opp x antall ganger hver dag. For meg blir det på en måte feil uansett.
For det er jo overhodet ikke bra at jeg overspiste og kastet opp hver eneste dag denne helgen, samtidig så kunne det ha vært så mye verre. Det er litt vondt i grunn, at det på en måte er en stor seier å “kun” ha overspist og kastet opp x antall ganger i løpet av helgen. Seier og nederlag i ett. For som jeg skrev over her så er det jo overhodet ikke bra, men det kunne jo ha vært mye verre.
Eller jeg kan tenke at helgen var fin fordi jeg har hatt det hyggelig med kjæresten min og bestevenninna mi, noe jeg har hatt. Og det var jo fint, det var jo ikke det. Men spiseforstyrrelsen overskygger dessverre det en del. Helgen var fin, men også vond. Men hvordan gikk denne helgen, sånn egentlig? Jeg vet virkelig ikke. Jeg synes at det er et spørsmål det er utrolig vanskelig å gi et korrekt svar til.
(fine, fine koppen som betyr veldig mye for meg som jeg fikk av G)
Helgen min gikk både bra og dårlig. Den var fin og fæl og det ene overskygget det andre konstant. Jeg er sliten av å være i midt-i-mellom-land. Ikke bra, ikke dårlig, men samtidig: ikke ok heller, sånn egentlig. Både fin og dårlig, men samtidig ikke. Hvis du er forvirret nå etter å ha lest alt dette forstår jeg deg godt, jeg er nemlig svært forvirret selv. Men nå er det hverdag og helgen er over. For denne gang.
Det var med stor iver at jeg etter konfirmasjonen min endelig kunne kjøpe meg mitt eget speilreflekskamera. Før det hadde jeg brukt et dårlig digitalkamera, for fotointeressen hadde jo vært til stede en stund og da brukte jeg det jeg hadde. Gleden var stor da jeg endelig satt med min kjære Canon EOS 550D i hendene og det tok ikke lang tid før jeg hadde lært meg av meg selv hvordan innstillingene fungerte. Siden den dagen ble kameraet brukt flittig, mange ganger i uken i hele 9 år. Men alt har en slutt, dessverre.
Kameraet mitt har overlevd å falle i bakken, opp til flere ganger. Det har overlevd å bli med på høye fjellturer, på tvers av land, gjennom tider på sykehus, på store gleder og lykkelige stunder. Med akkurat dette kameraet ble fotointeressen og kunnskapen større. Kameraet har gitt meg så mye glede og uansett hvor rart det høres ut: hjulpet meg gjennom tunge stunder. Jeg har liksom alltid hatt med meg mitt kjære Canon Eos 550D på slep. Men på onsdag tok det slutt, for alt har en slutt, dessverre.
Jeg høres nok litt i overkant av sentimental ut nå, men nettopp dette kameraet har stor verdi for meg. Det ble som vanlig brukt til å ta litt bilder med og deretter ble det lagt i sekken min. Da jeg skulle ta det opp og bruke det en time senere responderte det ikke i det hele tatt og det har det ikke gjort siden heller. Bilder under ble tatt en time før kameraet tok kvelden og nå ligger det i et skap og der kommer det mest sannsynlig til å ligge og støve ned. Jeg får meg liksom ikke helt til å kaste det. Takk for ni fine og lærerike ord, gode kameraet mitt!
Håper dere har hatt en fin kveld? Jeg har iallfall det! I dag tidlig tok Anniken og jeg båten til Sverige klokken syv på morgenen, så man kan fint si at jeg var trøtt etter kun fem timer med søvn. Jeg var svært takknemlig over meg selv som hadde kjøpt inn energidrikke kvelden i forveien, for å si det sånn. På vei bort var det en god del bølger, men det var ingenting sammenlignet med veien hjem. Jeg ble så dårlig at jeg lå i fanget til Anniken en del av turen. Da vi nærmet oss Norge roet det seg en del ned, formen min ble bedre og derfor gikk vi ut for å se litt mer av båten. Denne båten er nemlig helt ny og det var første gang vi var på den. Veldig fin båt og den er mye mer miljøvennlig enn den forrige som gikk!
På Nordby tok vi lunsjen på Subway, noe som falt veldig i smak! Vi fikk også kikket i en del butikker der og heldigvis klarte jeg å holde meg selv litt i nakkeskinnet, for det var sååå mye fint jeg ville ha. Men det er verken godt for lommebok eller miljøet, er det vel? Mat ble det også handlet inn og til meg selv kjøpte jeg glutenfritt brød, glutenfri müsli, soyamelk, vegetarisk påleggservelat, saft og vegetarisk kaviar. Sistenevnte er jeg skikkelig spent på å smake! Så ble det selvfølgelig smågodt på meg også, det blir jo ikke tur til Sverige uten!
Liten selfie i prøverommet må jo til. Bortsett fra alle bølgene ble det en kjempefin tur og nå er jeg trøtt som bare det, så det blir nok natta på meg snart hehe. Men først: en til episode av en ny serie jeg har begynt å se!
Hvor kommer antidepisiva inn i dette, lurer du kanskje? Jo, det har seg sånn at jeg er tom og på fredag skulle jeg derfor hente ut mer. Apoteket var tomt, så de ringte rundt til andre apotek i Larvik. Tror dere ikke at alle var tomme da?! Så damen på apoteket begynte å ringe rundt i hele Vestfold og til slutt fant hun ett apotek som hadde noen få bokser igjen, så da ble noe holdt av til meg. Heldigvis for meg er Anniken så grei at hun henter dem ut for meg i morgen, da det apoteket som hadde ligger flere byer unna hvor jeg bor.
Det er ganske skremmende i grunn da man ikke skal slutte tvert av disse medisinene. Tenk på hvor mange som kan gå tomme nå uten å få hentet ut nytt? Det var problemer med for høy etterspørsel i forhold til produksjon eller noe i den duren, men jeg håper så inderlig at de begynner å komme inn igjen på apotekene i Vestfold snarest. Å slutte tvert av kan nemlig gi mange svært uheldige bivirkninger.
Hehe denne videoen var jo planlagt å poste mens jeg var på RASP, men så er jeg jo ikke der lenger. Likevel, filmet var filmet og redigert ferdig før jeg dro, så jeg tenkte å vise dere den likevel. Denne gangen hadde jeg et annet rom enn sist. Det var så og si helt fult på avdelingen da jeg ankom og kun ett rom ledig: nemlig det ene lille rommet. Alle de andre rommene er store, men til tross for at dette dere får se under er betraktelig mindre så er det jo ikke direkte lite heller.
Jeg liker å gjøre det litt personlig og koselig rundt meg og kan ikke fordra hvite sterile sykehusrom, derfor hadde jeg pakket med meg litt pynt for å fikse litt på det hehe. Å gjøre rommet med personlig gjør også at jeg klarer å slappe mer av på det og det gjør at jeg føler mer kontakt med «livet der ute» om man kan si det sånn. Håper videoen faller i smak!
Jeg tenkte å ta opp et litt sårt og til nå usnakket tema i dag, nemlig mine personlige nyttårsforsetter. Joda, jeg har jo delt nyttårsforsetter med dere tidligere, men jeg har utelatt en god del. Sannheten er at for en del år siden så var nyttårsforsettene mine fæle. La meg ta dere med tilbake til litt i tid. Året er 2008 og det er nyttårsaften. Som alle andre år feires dette og jeg har nyttårsforsettene mine skrevet ned i en bok. På toppen, med streker under står det: “gå ned xx kilo og nesten ikke spise”. Jeg var 12 år gammel og kunne ikke fordra å bo i min egen kropp. Alt jeg ville var å bli så liten som mulig.
Tidligere den dagen hadde jeg ikke spist nok. Jeg ble derfor veldig sulten etterhvert og kjempet mot trangen til å spise. Jeg hadde skrevet en bokstav i håndflaten min på å minne meg på hva jeg skulle gjøre og hva jeg absolutt ikke skulle gjøre. Men jeg var så sulten, samtidig var jeg fast bestemt: 2009 skulle bli det året jeg skulle bli så tynn at jeg nesten forsvant. På dette tidspunktet var det ingen som visste om kampen som foregikk i mitt eget hodet. Disse tankene og følelsene var forbeholdt meg og dagboken min, uten unntak.
Det nærmer seg midnatt og vi kler på oss for å se fyrverkeriet. Etter en stund går vi inn igjen og det første jeg gjør er å gå bort til bordet med snack. Det er nesten skummelt, men jeg husker det så godt ennå: jeg tok seks saltstenger. Deretter seks til. Så en neve. Og enda en. Jeg hatet hatet hatet meg selv. Vi var kun noen minutter inn i det nye året og jeg hadde allerede mislykkes. Men nyttårsforsettet ble det samme, i mange år etter dette og i flere år før dette også, dessverre.
Det nyttårsforsettet prøver ennå å snike seg innpå meg. Forskjellen er at de siste årene så er det noe som har stått mye sterkere. Skrevet ned med streker under: “bli friskere og kjempe for et bedre liv”. Det er vondt å tenke på alle de årene jeg brukte på å grave meg selv ned i sykdom, fremfor å bruke dem på å kjempe meg ut av sykdom. Det er vondt å tenke på at allerede så ung var det noe som hadde så stor makt over meg.
Dette er sårt å dele, men likevel så himla viktig. Det er viktig fordi man må forstå at det finnes forskjellige faser av en spiseforstyrrelse, viktig for å forstå hva en spiseforstyrrelse kan få en til å føle, men ikke minst: det er viktig for å forstå at ting faktisk kan endre seg. Man trenger ikke ha det samme fæle og nitriste tankesettet resten av livet. Jeg håper, som alle de siste årene at det er ett av disse nyttårsforsettene jeg klarer å følge opp. Og det er ikke det første, for å si det sånn.
Hihi, jeg har gledet meg sååå mye til å vise dere denne! Det tok litt tid og det er en liten stund siden den ble ferdig nå, men jeg hadde planlagt så mange andre innlegg at det var først nå jeg får vist den frem. Jeg har nemlig strikket min første genser! Jeg har gjort alt helt selv, utenom kanten ved halsen som tante gjorde ferdig for meg. Oppskriften fikk selv erfarne strikkere til å riste på hodet, så da er det ikke rart at jeg som omtrent er helt nybegynner ikke forstod absolutt alt.
Jeg ble iallfall utrolig fornøyd med den og jeg skal ærlig innrømme at jeg er stolt som fikk det til! Jeg synes at den ble jevnt strikket og jeg er fornøyd med fargevalget. Den er også utrolig komfortabel og passer så fint inn nå på høsten! Tidligere har jeg kun strikker skjerf og kluter, men så i år begynte jeg å prøve meg på votter (de har jeg vist dere tidligere) og plutselig fant jeg ut at jeg ville prøve meg på genser.
Idag tenkte jeg å fortelle dere litt om hvordan det er å være venn med en som har alvorlig bulimi. Kanskje noen også har lurt på hvordan det er? Det er jo rake motsetningen til hva jeg selv sliter med, så det kan jo by på noen utfordringer i et så nært vennskap som det vi har.
Som dere sikkert vet sliter Elise med alvorlig bulimi, noe som merkes godt også i vennskapet vårt. Det er ikke bare bare å være venn med en som sliter såpass mye med en spiseforstyrrelse som det Elise gjør. Elise er avhengig av rutiner når det kommer til mat, og også når det kommer til å sove borte og generelt i hverdagen. Det er noe jeg ikke har skjønt meg særlig på, for jeg har ikke noen erfaring med å ha det sånn. Jeg har aldri kjent på behovet for rutiner selv! Jeg kan nok fort bli litt oppgitt, rett og slett fordi jeg kanskje ikke forstår viktigheten av dette. Å det har også litt med min problematikk å gjøre også- at jeg kan reagere veldig på små ting som andre kanskje ikke ville reagert på! Å at jeg fort kan bli oppgitt/ småsur/ hvis ting ikke går som planlagt- fordi jeg er veldig rigid av meg! Det har ingenting med mangel på empati å gjøre, men min evne til å forstå strekker ikke alltid til selv om jeg skulle ønske!
Det er heller ikke alltid vi kan spise visse steder eller visse typer mat, fordi det øker trangen til å overspise hos Elise- å den kan jeg skjønne veldig godt, så der er det ikke så vanskelig å vise hensyn. Det er heller ikke alltid vi kan drikke alkohol, noe jeg ofte har lyst til- fordi det også øker ofte trangen til å overspise. Det er mange hensyn man må ta, som til tider kan føles veldig kjipt, spesielt når det går utover avtalene våre! Da går det ofte litt i stå i hode mitt for jeg hater brutte avtaler! Men det gjelder ikke bare avtaler med folk som er syke. Og det er jo klart at brutte avtaler ikke er noe gøy? Det synes vel ingen! Selv om jeg vet dette er viktig for Elise, så er det lov å kjenne på at det til tider kan være litt kjipt hvis det er noe man for eks har gledet seg litt til.
Jeg sliter jo med anoreksi selv, og det er jo rake motsetningen til det elise sliter med! Jeg har aldri brukt mat for å håndtere vanskelige følelser for eksempel! Eller kjent at mat kan gi en rusfølelse- derfor kan ikke jeg sette meg inn i hvordan det er å ha bulimi, hvordan det er å ha behov for å spise masse mat for så å kaste det opp igjen! Det er ikke rart at man kan ikke kan sette seg inn i noe man selv ikke har vært borti! Ja begge deler er en spiseforstyrrelse, men det er veldig stor forskjell på anoreksi og bulimi! Har man ikke erfaring med anoreksi er det vanskelig å skjønne at noen velger å sulte seg, å har man ikke erfaring med bulimi kan man heller ikke forstå hvorfor noen putter i seg flere kilo mat for så å kaste det opp igjen!
Vi er jo veldig masse sammen, og vi får det jo til å fungere å det går jo stort sett veldig bra, å så får Elise bare prøve å overse mine små utbrudd når de kommer, haha. For hun vet jo at det kun er fordi jeg ikke forstår, og ikke fordi jeg vil være slem og at jeg elsker henne! Jeg prøver virkelig å forstå, å jeg prøver virkelig å vise forståelse- men noen ganger kan det være litt vanskelig! Men som regel går det veldig fint, og jeg og Elise har det veldig fint sammen! Og det positive er så mye mer enn det «negative»!
Har du noen slike vennskap? Hvordan takler du det?
Jeg har sett mange bloggere lage slike innlegg de siste årene, så jeg tenkte å komme med mitt bidrag. Nå kommer jeg ikke med en full ukeshandel eller en full helgehandel da, dette er rett og slett ting jeg handlet inn som jeg manglet til frokost, lunsj og kveldsmåltider. Grunnen til at jeg har handlet glutenfritt brød og glutenfri kornblanding fremfor vanlig er rett og slett fordi jeg har cøliaki (noe som suger). Tenkte bare å nevne det i tilfelle noen måtte lure:) Nå som jeg er hjemme prøver jeg mitt beste å følge kostlisten fra RASP forresten, da jeg føler meg relativt trygg på den og jeg vet at den er lur for meg.
Så det jeg har handlet inn er da: brød, Biola, musli, kaffe mocca, snøfrisk, epler, tomater, paprika, salat, agurk, peppermix og yoghurter. Jeg liker faktisk best banan, sviske, bjørnebær og eple/kanel-smaker i yoghurter. Men denne pakken her med banan, vanilje, jordbær og mango er også veldig god! Fra før av hadde vi forresten smør og noe annet pålegg, derfor er ikke det med på bildet.
I tillegg til dette har jeg handlet inn ting til middag og spedd på med litt ting etterhvert. Som i går handlet Mona og jeg inn til middag og litt snacks på kvelden og i dag handlet jeg litt mer frukt på butikken. Det hadde også kanskje vært gøy å vist dere innkjøp for middager for en uke + oppskrifter faktisk!
Vil dere se flere slike innlegg? Og da kanskje med full ukeshandel eller full helgehandel?
Jeg vet ikke om dette innlegget bare er informerende eller om det er litt nyttig eller artig å lese også, men vi kjører på! Dessverre har jeg litt erfaring med dette, så jeg tenkte å dele mine synspunkt på positive og negative ting med en innleggelse. Nå har jeg kun hatt lange innleggelser for spiseforstyrrelse, så det er fra den kombinasjonen jeg kommer til å fortelle om, altså positive og negative ting med innleggelse når man har en spiseforstyrrelse.
-At man kan få hjelp til å håndtere situasjoner når de oppstår. Dette er noe jeg har hatt svært nytte av personlig da jeg føler at jeg har verktøyene til å bli bedre, men ikke klarer å bruke dem selv i vanskelige situasjoner. Jeg vet hva jeg skal gjøre, jeg klarer det bare ikke selv. Og da er det ganske greit å få hjelp til å kunne klare selv.
-Det er alltid noen man kan snakke med. Selvfølgelig kan det hende man må vente litt, men det er noen på avdeling 24/7 og skulle man virkelig trenge noen å snakke med så har man noen i nærheten.
-Man kan jobbe mer intensivt. Det er stor forskjell på å gå til behandling en time i uken og få behandling i en døgnpost. For noen holder det med eller har mest nytte av time, men noen trenger døgnbehandling eller dagbehandling. Det som er fint da er at man kan jobbe mer intensivt og dermed effektivisere behandlingen noe.
-Matbudsjettet blir kraftig redusert for min del. For å si det sånn så vil jeg ikke en gang tenke på hvor mye penger jeg bruker i uken på bulimimat. Når jeg har vært innlagt uten tilgang til mitt eget bankkort har dette da blitt en kraftig redusert post i budsjettet mitt, for å si det sånn.
Negative ting:
-Man kan bli i en egen boble. Det er lett å bli ekskludert fra samfunnet og bare befinne seg i instutisjonsboblen og bli avhengig av institusjonen. Altså å bli institusjonalisert. Derfor er det viktig å prøve å være noe selvstendig og holde kontakt med verden utenfor og sunne interesser om man er i stand til det.
-Avstand. Det kan jo fort bli litt avstand fra innleggelsesstedet til hjemstedet og dette er noe av det jeg synes er verst. Det å være så langt borte hjemmefra og så langt borte fra kjæreste, venner, familie og kattene. Det er utrolig tøft, men heldigvis kan man holde kontakt over nett/tlf og få besøk og/eller ha permisjoner.
-Man kan få for lite ansvar. Hvis man får for lite ansvar og nærmest alt blir gjort for en kan det være svært vanskelig å komme ut i den virkelige verden. Husk at det er der ute livet skal leves, ikke på en form for institusjon. Det er iallfall det jeg håper andre også higer etter.
-Tilknytninger. Dette er virkelig det verste, men samtidig det beste. Noen ganger blir man knyttet til mennesker som jobber i psykiatrien. Det er godt å føle at noen forstår, men samtidig så er det vondt fordi man vet så godt at dette er og skal være et profesjonelt forhold. Spesielt ei på barne og ungdomspsykiatrisk synes jeg det var grusomt å skulle si hade til da jeg ble skrevet ut derifra.
-Det er knalltøft. Det er så tøft og vanskelig at det til tider kan føles umulig å skulle være der videre. Men det er vel akkurat når ting er så tøft at behandlingen fungerer og at det nettopp er derfor det er så tøft. Men det er lett å tenke at “nei, dette går ikke” eller “jeg orker ikke stå i det mer”, så det handler litt om balanse også.
-Null forståelse. Noen steder kan man møte et helt system med null forståelse *kremt*, men ellers kan man jo også møte på enkeltpersoner med null forståelse. Dette kan gjøre ting enda mer vondt og vanskelig. Spesielt om det er noen som er av slaget “nå må du ta deg sammen bare” eller rett og slett er helt på jordet.
Konklusjon: Det finner både fordeler og ulemper med innleggelser. Spesielt innleggelser over tid. For noen holder det med behandling utenfor insinuasjon da noen har god nytte av det. Mens andre trenger døgnbehandling for å bli bedre. Hva som funker for den enkelte er helt individuelt. For min del veier de positive sidene opp for de negative da jeg vet at det hjelper, samtidig: spør du meg midt i en vanskelig situasjon er nok svaret noe helt annet! Herlighet som jeg har vært sint, frustrert og fortvilet noen ganger!
Hykleren har vært på sirkus! Neida/Joda? Greia er at jeg har vært den typen som i årevis har revet ned sirkusplakater fra stolper da jeg ikke synes det grann om bruk av feks elefanter i sirkus. Jeg har heller ikke vært på sirkus siden barneskolen på grunn av at jeg i protest har nektet. Men da jeg hørte at Arnardo har fokus på mennesker i år og heller ikke har med store eksotiske dyr fant jeg ut at jeg skulle gi det en sjanse. På forhånd undersøkte jeg dyrene som skulle være med og informasjon om dyreholdet deres. Dyrene som er med i år er altså ponny, lama, papegøyer og hunder.
Showet i seg selv var veldig bra og det var både imponerende, nervepirrende og spennende opptredener! Når det kommer til dyrene så virket det som at papegøyene og hundene trivdes og de ble oppmuntret med ros, kos og godbiter. Hun som hadde dem og dyrene kunne man se på hadde et godt bånd seg i mellom. Ponnyene derimot og lamaene har jeg et litt annet innrykk av.. musikken ble dempet da de var inne, noe som sikkert var fint for dem. Men han som opptrådte med dem hadde med seg to pisker i manesjen. Han bruke dem ikke direkte på dyrene, men i bakken foran dem og til å vise vei.
Det er jeg litt skeptisk til, men så kan ikke jeg så veldig mye om hester. Jeg vet det var vanlig å bruke pisk før i tiden, men jeg trodde vi var ferdige med det nå? Ponnyene og lamaene fikk også godbiter, men det virket som at de handlet i frykt av pisk fremfor godbiter som motivasjon. Nå må dere ikke ta min uttalelse her som fakta, da jeg ikke har kompetanse innenfor dette, men dette er altså hva det som ut som utenfra.
MEN: noe som skal trekkes frem som veldig positivt: dyrene utførte kun triks og ting som virket naturlig for dem!
Om jeg kommer til å dra på sirkus igjen? Jeg vet ikke. Garantert om sirkusene slutter helt med dyr, men som sagt så sitter jeg med en veldig blandet følelse nå. Dyrevelferden innenfor sirkus i Norge har uten tvil kommet svært mye lenger enn fra jeg var barn og showet i seg selv var veldig bra, det skal de ha! Men jeg skal innrømme at selv om jeg koste meg sitter jeg nå med en bismak i munnen..
