Det var utrolig hyggelig i går med Elise, vi hadde nemlig avtalt en lunsj og strikkedate sammen på Oslo Raw. Litt kjedelig for Elise at hun glemte strikkepinnene, men sånt kan skje. Vi fikk iallfall skravlet en god del, spesielt mye om strikking. Det er så hyggelig å ha venninner som også er interessert i strikking og håndarbeid. Elise og jeg ble vel kjent over nett da jeg var 13 år gammel og møttes vel første gang når jeg var 14-15 år, så vi har kjent hverandre i ganske mange år nå.
Tiden gikk utrolig fort og måltidet gikk heldigvis veldig fint. Jeg merket en del på overspisingstrang etter maten, men jeg klarte å gå tilbake til avdelingen uten å tulle det til, så poeng til meg!
Jeg gikk for savoury waffle i dag og den var kjempegod som alt annet jeg har smakt der! Dette er i tillegg første gang jeg smaker noe annet enn søtt på en vaffel.
Gårsdagens antrekk ble slengbuksa mi, en bluse med en topp over og en veske jeg fikk til bursdagen min av Ingrid et år.
Elise overrasket meg også med en nynyydelig prosjektpose hun hadde sydd til meg og den er allerede blitt tatt i bruk.
Elise og meg + et nytt par med sokker jeg har begynt på:
Kjære lesere, jeg fikk lyst til å dedisere et helt innlegg til nettopp dere. For det er jo dere som leser bloggen min som gjør det ekstra gøy å dele. Jeg setter så stor pris på kommentarene deres og tilbakemeldingene dere gir meg. Flere av dere føler jeg at jeg har begynt å kjenne ganske godt ettersom vi har hatt jevnlig dialog i kommentarfeltet. Det er så fint å vite hvem som er bak tallene jeg ser på skjermen min og at ikke det bare er dere som vet hvem jeg er. Jeg bryr meg jo om dere også.
Er det noe jeg synes er utrolig koselig er det når dere kommer bort til meg når dere ser meg, det er så gøy! Så om du leser bloggen min og se meg må du ikke være redd for å gå bort å si hei. Ikke minst er det fint å høre fra dere som føler at bloggen min kan hjelpe dere til å enten forstå spiseforstyrrelse bedre eller hjelpe dere til å ta opp kampen mot spiseforstyrrelsen. Opp gjennom årene har det kommet inn så mange gode tilbakemeldinger og vit at jeg er evig takknemlig for det. Det gir meg bare enda større drivkraft til å fortsette bloggingen.
Så kjære lesere, tusen takk for at nettopp dere leser bloggen min! Takk for varmende ord, for konstruktiv kritikk og for alt dere deler med meg. Vit at jeg ser dere og setter pris på dere.
UKENS OPPTUR: Å være med Mona igjen og lunsjdaten med Ida og Mathilde. Det var sååå koselig!
UKENS ANTREKK: Denne genseren er Mona sin og herlighet som jeg falt for den! Er den ikke nyyydelig? Vil dere se flere bilder fra antrekket og fra jeg var med Mona på søndag klikker dere bare HER. Jeg tror forresten jeg kommer til å kjøpe meg en slik genser selv, men kanskje i svart bare.
UKENS TANKE: Jeg både gruer meg og gleder meg så mye til å dra hjem! Jeg gleder meg fordi jeg savner Andreas så alt for mye og fordi jeg foretrekker å være hjemme, men jeg gruer meg fordi jeg er redd for å stå i alt dette uten så mye støtte rundt meg. Jeg har nemlig et krav om at hvis jeg går ned i vekt får jeg ikke komme tilbake til RASP. Så jeg må virkelig klare å holde vekten. Jeg skal forresten stabilisere vekten de ukene jeg skal være hjemme, for så å fortsette med vektoppgang når jeg er tilbake på RASP igjen.
UKENS PERSONLIGE INNLEGG: Det nærmeste jeg kommer for uke 7 er innlegget “Veien videre etter RASP” som finnes HER. Der forteller jeg om hva som skjer videre på behandlingsfronten.
UKENS NEDTUR: Hm, ikke annet enn at ting generelt sett er en del vanskelig om dagen. Og at jeg hadde to glipper uken som gikk når det kommer til bulimien..
UKENS INSPIRASJONSINNLEGG: Jeg ble jo ferdig med en ny genser som jeg viste dere og vil dere se flere bilder av Louisiana-genseren (med en vri) så klikker dere bare HER. Jeg har faktisk bestilt garn til å strikke to nye av denne hihi.
UKENS SERIE: Side om side, herlighet for en fantastisk morsom serie! Jeg har alltid sett på meg selv som ikke liker slike serier, men så feil kan man altså ta.
UKENS FAVORITT-BILDE: Bilde av maten min fra lunsjdaten med Mathilde og Ida hihi. Det var så fint å catche up med dem igjen og lunsjen smakte aldeles utmerket! Flere bilder fra denne koselige dagen finnes HER. En liten fun fact: Ida og jeg ble kjent da jeg startet å danse og Mathilde og jeg husker ikke hvordan vi ble kjent haha.
Herlighet hvor rørt jeg ble her om dagen! En medpasient overrasket meg med en prosjektveske hun hadde sydd til strikketøyet mitt! Jeg ble litt satt ut og tom for ord, for det var en så utrolig fin overraskelse som jeg satte utrolig pris på! Medpasienten er så utrolig flink til å sy og jeg blir mektig imponert over alt hun tryller frem ved hjelp av en symaskin. Den er jo så utrolig fint sydd, sømmene er jo helt perfekte og blåfargen er helt nydelig!
Jeg er så utrolig heldig, eller hva? Medpasienten fikk noen klemmer da hun overrasket meg med denne, for å si det sånn!
Inni har den en stor lomme med en liten lomme med borrelås utenfor. Baggen har også trykknapper, så den er lett å lukke og åpne. Stoffet ligger også så fint så jeg får god oversikt over hva som er oppi baggen.
God kveld dere! Her kommer jeg med noen tips til øvelser for å komme ned i spagaten. Jeg tøyer jo en del og begynner faktisk å bli litt glad i å drive med det, spesielt når jeg begynner å se resultater. Kvelden min i dag har vært ganske tøff så jeg orker ikke skrive noe mer og lar dere heller få se bilder. Jeg krysser fingrene for at jeg kommer sterkere tilbake i morgen.
Dette er min favorittstrekk for å tøye fremside av lår. Prøv å skyve bekkenet under deg for maksimal effekt:
Recovery fra en spiseforstyrrelse er ikke bare en rett graf, det går i bølger. Men så lenge man går to skritt frem og ett tilbake kommer man seg likevel fremover. Jeg (og kanskje noen av dere også?) hadde forventet at tilfriskningen skulle være mye lettere da jeg først satte i gang prosjekt frisk(ere). Det virket utenfra som om alle andre fikk det til så lett og som at det bare var å spise normalt og så skulle alt på magisk vis bli bedre. Det jeg ikke visste da var at det er bare halve sannheten, for man må spise normalt for å bli bedre, men det er mye mer som skal til enn bare det. At man spiser normalt betyr ikke nødvendigvis at man har blitt frisk.
Jeg hadde et lite tilbakeskritt på lørdag. Etter hviletid etter middag endte det med at jeg gikk på kiwi, hvor bulimien fikk blomstre. Det var ikke med hevet hode jeg gikk tilbake til avdelingen etterpå, men med halen mellom beina. Jeg var veldig redd for å bli møtt med kjeft, men heldigvis ble jeg ikke møtt på en slik måte. Fremfor kjeft ble jeg heller oppmuntret til å gå videre: for dette har skjedd og sånn er det, men da kan man ikke bare legge seg ned å grine (noe jeg har en tendens til å gjøre eller å se verden i svart/hvitt). Takket være god støtte så kom jeg meg på beina igjen og snublet meg inn til kveldsmat, som ble fullført som planlagt.
Husk at ting tar tid hvis du er i en tilfriskningsprosess. Roma ble ikke bygget på én dag, som min far pleier å si. Den største forskjellen min fra tidligere forsøk på å bli frisk(ere) ligger i tilbakefallene mine. Før var like så godt hele dagen om ikke uka ødelagt om noe først gikk dårlig, nå derimot klarer jeg å hente meg inn igjen mye fortere. Det er ikke nødvendigvis om du faller som spiller så stor rolle, men hvor fort og kanskje sterkt du klarer å reise deg.
Hva i all verden kaller man et innlegg for når kreativiteten svikter? Jo, alt hva innlegget handler om tydeligvis. Mona har nemlig bursdag i dag (hun og Nora som også har bursdag i dag skal bli gjort litt stas på i den kommende helgen) og siden hun befinner seg i Oslo for helgen fikk jeg tatt trikken ned til sentrum for å møte henne. Siden det er søndag er jo alt stengt, men vi gikk en tur bort på Operaen for å ta noen bilder og da fikk vi tatt en tur inn i Operaen i samme slengen.
Se på denne svanen da! Jeg er egentlig litt redd for dem, ettersom en svane freste på meg og løp etter meg da jeg var barn, men denne var snill.
Etter en tur i Operaen hvor jeg fikk kjøpt meg verdens kuleste refleks (viktig å bruke refleks i mørket med mindre man vil bli påkjørt) tok vi turen over til togstasjonen for å sette oss ned på en cafè med hver vår drikke før vi måtte videre hvert til vårt.
Det var utrolig koselig å se Mona igjen og jeg gleder meg til helgen!
Flere som er gira eller? Jeg sitter heldigvis på eget bord under kveldsmaten, så jeg kan ta telefonen min med under måltid sammen med hodetelefoner og derfor få med meg alt. MGP starter nemlig litt før klokken 20 og vi har kveldsmat klokken 20. Resten av finalen blir sett i stua under hviletid og jeg gleder meg veldig! Litt glitter og glam må også til, men jeg sparer det til den internasjonale finalen. Enn så lenge ble det litt glam på bildene under her haha.
Hvor mange kg må du opp i vekt? Jeg må opp til jeg kommer til normalvekt og så skal jeg stabilisere der. Totalt sett vil det si xx kg opp i vekt. Jeg dropper å spesifisere tall da jeg ikke vil trigge noen og ikke vil at noen skal vite heller.
Hvor lenge skal du være innlagt? Frem til fredag, da skrives jeg ut. Gleder meg sååå mye til å være hjemme igjen! Håper bare det går bra.
Hva skjer om man ikke er motivert for å gå opp i vekt når man er innlagt frivillig på spiseforstyrrelse-avdelinger? Da risikerer man tenkepause eller å bli utskrevet. Men hvis man ikke er undervektig trenger man ikke gå opp i vekt. De fleste med en spiseforstyrrelse er faktisk normalvektige. Dette er noe jeg påpeker så ofte jeg kan, fordi det dessverre har blitt en allmenn oppfatning av at man må være beinrangel for å være syk, noe man absolutt ikke må.
Hva spiser du på en dag? Må du spise enn viss mengde kalorier og kan du velge mat selv? Frokost, lunsj, middag, kvelds og senkvelds. Noen ganger har jeg også et lite mellommåltid ved siden av. Må spise etter kostplan som da inneholder en viss mengde kalorier ja. Til frokost kan vi velge mellom grøt, musli eller brød/knekkebrød. Til lunsj er det brød/knekkebrød eller tre dager i uken hvor man kan velge salat, middag er det som blir servert, men man har noen valgmuligheter til dessert og kvelds er brød/knekkebrød eller musli.
Og hvordan syntes du det er å veie deg foran f.eks legen? Hva skjer om du nekter å veie deg.. ? Det synes jeg er utrolig vanskelig, men med god støtte kommer jeg meg gjennom det. Det er nattevaktene som veier her. Hvis man nekter så følger man ikke programmet og da risikerer mant tenkepause eller utskrivelse.
Hvordan er det med spiseforstyrrelsen i forhold til interessen for mote? Dette var faktisk et veldig interessant spørsmål! For tiden synes jeg det er veldig vanskelig å gå kledd slik jeg egentlig vil, da kroppen jeg har nå er ganske uvant og jeg er i en vektoppgangfase. Men jeg håper og tror det blir bedre etterhvert så ikke spiseforstyrrelsen setter så stopper på hvordan jeg liker å kle meg.
Har du noen planer for høsten? Jeg har veldig lyst til å studere over nett, så om jeg er bra nok til det så blir det nok det og gå i behandling ved siden av.
Har du tenkt å prøve å hekle igjen? Jupp! Det blir iallfall mer hekling med figurer fra Mummidalen.
Hvis du kunne reise i tid, ville du dratt til fortiden eller fremtiden? Fortiden.
Har du noen tips til noen som ønsker å begynne å danse? Hopp i det og meld deg på kurs. Jeg startet selv å danse ganske sent, men har ikke angret et eneste sekund. Synes du det er skummel å begynne alene så kan du jo høre med for eksempel ei venninne om hun vil begynne med deg.
Er det noe du opplever at kan være til hjelp for å unngå overspising? Spise jevnlig og ikke minst: få i seg nok til måltidene, både drikke og mat. Ellers er det nyttig å jobbe med årsakene til overspisingen, for det ligger som regel noe bak.
Beste boka du har lest? Veldig veldig vanskelig å velge, men jeg er glad i forfatterne Cecilia Samartin og Khaled Hosseini, så jeg må nesten svare i forfattere hehe.
Synes du mat fra feks Burger King og McDonalds er godt? Ja, er alt for glad i det haha!
Ang vekt, er det slik at det blir satt et spesifikt tall på vekt man skal nå? Eller er det ikke så spesifikt? Jo, det blir satt det tallet som tilsvarer normalvekt, altså BMI 20.
Føles det noe enklere nå enn de første dagene på RASP? Både ja og nei. Angående overspisingstrang så går det mye bedre og måltidene går også bedre, men samtidig så føler jeg at det blir vanskeligere dess jo mer jeg går opp i vekt.
Hvordan går det med deg? Takk som spør! Det er ganske tøft for tiden, men jeg har en del fine øyeblikk og jeg kjemper på.
Hvor mye penger bruker du på mat i mnd (som du kaster opp)? Alt som ikke går til faste regninger så og si har pleid å gå til mat.. så jeg har rett og slett ikke peiling for å være ærlig.
Hvordan er det å ha kjæreste når du er så syk? Det er jo ingen hemmelighet at det er utfordrende, for det er det jo. Men vi får det til å fungere heldigvis og jeg tror god kommunikasjon og ikke minst at jeg kjemper for å bli frisk er nøkkelen.
Hvor lenge har du vært syk og hvordan startet det? Jeg gikk vel i 9. klasse da jeg fikk en spiseforstyrrelsesdiagnose, men jeg ble syk ganske lenge før det. Spiseforstyrrelsen startet på barneskolen med en atypisk anoreksi, som senere rundt da jeg gikk i 10. klasse utviklet seg til bulimi.
Hva er din største drøm? Bli frisk og stifte familie sammen med Andreas.
God kveld kjære lesere! Dagen min har vært litt hektisk i dag med en tøff start på dagen. Hver fredag og tirsdag er det nemlig veiing og det synes jeg er vanskelig, spesielt noen ganger er det ekstra tøft. Heldigvis hadde jeg time med fysioterapeut og behandler i dag, noe som var godt på en slik dag.
Det er flere som har lurt på hva som skjer videre, for på mandag har jeg vært her i 6 uker, noe som er maxtiden på intensivavdelingen. Siden flere lurer så tar jeg det opp i et eget innlegg. For hva skjer egentlig etter disse 6 ukene?
Jeg skrives ut fredag om nøyaktig en uke, så det vil si at jeg da har vært her 6 uker og noen få dager. Helgen får jeg da hjemme med min kjære og kattene, noe som blir utrolig godt. Hjemlengslen min er så stor for tiden, så tiden frem mot det kan ikke gå fort nok, samtidig som det går så alt for fort.
Etter en helg hjemme så starter jeg på dagenheten. Det vil si at jeg skal være på spiseforstyrrelsespoliklinikken hver eneste hverdag fremover. Det vil bli utrolig krevende, både med reise og å skulle være et sted så lenge uten mulighet til å trekke seg tilbake, for ikke å glemme at behandlingen i seg selv er knalltøff. Men hva gjør man vel ikke for å få et bedre liv?
Etter ca 5 uker på dagenheten legges jeg igjen inn på RASP intensiv for 6 nye uker før jeg igjen setter snuta hjemover. Etter de nye 6 ukene her så skal jeg gå videre på dagenheten fremover igjen. Så slik er da altså behandlingsplanen min fremover. Hvor lenge jeg skal gå på dagenheten når jeg er der for andre gang er ikke bestemt ennå, vi må nok se litt an.
Det blir veldig intensiv behandling fremover, men jeg tror at det er det lureste. Jeg har et lite håp om å kunne studere over nett fra høsten av og for å få til det må jeg virkelig jobbe på fremover.
