Det ble etterlyst noen musikktips og det skal jeg selvfølgelig gi dere! Nå skal det først og fremst sies at jeg er mennesket som ikke får sette på musikk på fest, grunnet musikksmaken min haha. Den er nemlig ganske rolig og ellers en del sanger som de fleste på min alder ikke har hørt om engang. Jeg digger i tillegg 70 og 80-tallsmusikk, noe andre på min alder ikke er så fan av. Heldigvis er det jo en del nyere sanger jeg liker også altså! Under her får dere noen tips fra meg, delt inn i kategori. Håper du finner noen favoritter blant mine favoritter:)
Sovemusikk/rolig: Secret garden – song for a stormy night, A7X – dear God, Jimmy eat world – hear you me, Jet – look what you’ve done, The Fray – how to save a life, Siri Nilsen – stille vann, Snow Patrol – chasing cars, Skin – six a.m., Demon hunters – deterioate, Maria Mena – just a little bit, The Smiths – asleep, Mighty Oaks – brother, Kelly Clarkson – If no one will listen, Moddy – house by the sea, Chantal Kreviazuk – feels like home, Lady antebellum – never alone, Sigvart Dagsland – Kan eg gjer noge med det, Ed Sheeran – legohouse, Bad meets evil – lighters, Joshua Radin – paperweight
Artister/band: Karpe, Lukas Graham, Breaking Benjamin, Maria Mena, Our Last Night, Daughtry, Paramore, My Chemical Romance, Avril Lavigne, Kaizers Orchestra, Siri Nilsen, Ina Wroldsen, Ulrik Munther, Imagine Dragons, Grace Vanderwaal, The Script, Melissa Horn, A7X, Astrid S, Bon Jovi, Nirvana, Oasis, R.E.M, Queen, Demi Lovato
Feel good music tenker jeg å komme tilbake til på et senere tidspunkt, men jeg håper at noe av det ovenfor faller i smak! Alle sangene som er listet opp på sovemusikk er musikk jeg også ofte hører på når jeg er veldig urolig innvendig. De sangene roer meg ganske så ned, noe som er godt. I tillegg til de finner jeg også ofte klassisk musikk beroligende, men det har nok også litt med assosiasjonene mine til klassisk musikk. Artistene og band jeg anbefaler er litt mer innenfor forskjellige sjangere, noen synes jeg er beroligende, andre liker jeg å høre på mens jeg for eksempel rydder eller ordner meg, da noen gir energi og positive vibes.
God ettermiddag, dere! Jeg har i dag fullført et av ukesmålene mine, nemlig å kjøpe meg noen nye bukser. Det høres kanskje rart ut for noen at å skulle kjøpe bukser kan være svært vanskelig og at man må ha som mål å faktisk klare det, men slik er det altså for meg. For målet var nemlig ikke bare det å kjøpe bukser i seg selv, men å kjøpe bukser som ikke er fra barneavdelingen og bukser som er i størrelse frisk. Så i dag etter frokost dro primærkontakten min og jeg bort til Storo for å fullføre dette målet. Tilbake til avdelingen ble det med blant annet to nye bukser, hvor et av parene er jeans. Jeg klarte til og med handlingen helt uten tårer! Det var også veldig greit å ha med meg primærkontakten min som kunne hjelpe til med forslag til bukser og til å få meg på litt rett kjøl når spiseforstyrrelsen snakket. Det var faktisk hun som fant jeansen som ble med meg hjem!
Jeg tenkte å vise dere hva jeg kjøpte en av dagene, jeg er bare litt usikker på om jeg skal vise dere i et innlegg med bilder eller om jeg skal lage en innkjøpsvideo. Kortet ble dratt på tre forskjellige butikker faktisk hehe.. så det ble noen plagg med meg til avdelingen! Annet enn to bukser ble det med to t-skjorter, undertøy og en genser. Men det får dere se senere!
Hva synes du om antrekket?
Vil du ha innkjøpsvideo eller vanlig innlegg med bilder?
Det er flere som har lurt på hvordan jeg tør å være åpen om sykdommen min og flere som har lurt på hvorfor jeg er åpen om den. Det tenkte jeg å fortelle litt om nå og jeg forstår jo at en del lurer. Hele åpenheten startet på ungdomsskolen, jeg skulle bli innlagt for første gang og innleggelsen skulle vare over flere måneder. Da sier det jo seg selv at jeg ikke bare kunne forsvinne i så lang tid uten at noen hadde begynt å lure. Jeg kunne jo valgt å være åpen kun til de nærmeste og funnet en eller annen unnskyldning til andre som spurte, men jeg kom frem til at det letteste var å fortelle det slik det var. Da slapp jeg rykter og jeg slapp å lyve. Jeg hadde ikke mot nok til å fortelle det ansikt til ansikt til “alle”, så jeg valgte å publisere det på bloggen. Jeg husker ennå følelsen jeg satt med og hvordan hele kroppen ristet i det jeg trykket på publiser. Nå var det gjort, katta var ute av sekken og det var ingen vei tilbake. Heldigvis ble de godt tatt i mot!
Etterhvert begynte jeg å fortelle litt mer om hvordan livet med en spiseforstyrrelse er. For meg personlig har det vært til hjelp da jeg får sett ting fra et annet perspektiv og jeg får sortert tankene og følelsene mine litt mer. Jeg merket at om jeg skrev i dagbok ble det fort masse spiseforstyrret pisspreik som ble rablet ned, men slik kunne jeg jo ikke holde på når jeg skulle skrive på internett. Dermed har skrivingen og åpenheten min om det fungert som en slags terapi for meg, noe som er veldig godt. For her må jeg faktisk kunne uttrykke meg litt rasjonelt for å ikke dra meg eller noen andre ned. Jeg har i tillegg bestandig foretrukket å ordlegge meg skriftlig, fremfor muntlig.
Noe som i tillegg har gjort det fint med å være åpen er at jeg er med på å gjøre bulimi litt mindre tabu å snakke om. For det burde ikke være skamfullt å være syk, uavhengig om du er forkjølet eller har en spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelser har de siste årene blitt mindre tabubelagt generelt heldigvis, men jeg føler at de fleste som er åpen om det sliter med anoreksi. Dermed skiller jeg meg ut på det punktet og det er faktisk flere som strever med bulimi enn anoreksi, det bare virker ikke slik når man hører om spiseforstyrrelser i media. At jeg i tillegg får tilbakemeldinger fra dere om at jeg er med på å opplyse og informere, slik at det kan være lettere for andre å forstå hva det innebærer å være syk og hvordan man kan hjelpe, synes jeg er bra. Men det fineste er dere som gir meg tilbakemeldinger på at jeg inspirerer dere til å jobbe for å bli friske, at jeg inspirerer dere til å be om hjelp og at jeg bidrar til at dere som står nære noen som er syke får vite litt mer om hva man kan gjøre som pårørende. Bare det alene er egentlig god nok grunn til å være åpen.
Så derfor valgte jeg å være åpen om å være syk. Det er fortsatt litt ukomfortabelt noen ganger, men det er så absolutt verdt det. Det fører også til at jeg slipper å forklare så mye når jeg er med andre mennesker, da de som oftest vet fra før av at jeg er syk, noe som ofte gjør situasjoner noe lettere da jeg slipper å forklare så mye. Har jeg noen gang angret på at jeg er åpen? Egentlig ikke.
Jeg har ikke tatt så veldig mange bilder med telefonen mens jeg har vært her, men noen har jeg jo tatt og dem tenkte jeg å vise dere nå. Jeg føler at mobilbilder blir så mye mer personlig enn kamerabilder, men det har vel egentlig mer med settingen rundt å gjøre? Kamerabildene jeg tar er jo ofte planlagt og stilt opp, mens mobilbilder derimot er litt mer spontane og som ikke så veldig oppstilte. Derfor blir det jo en litt annen måte for dere å bli kjent med meg på også!
Så her får dere et lite innblikk i hverdagen min her, dog er måltider og tårer utelukket fra bildene hehe. Måltider får vi ikke ha med telefonen inn i og grinebilder er ikke så koselig å se. Litt positiv må man da også være? Jeg vet ikke om dere ønsker flere slike innlegg eller ei, la meg gjerne få vite det! Her har dere da meg på rommet og på badet i speilet, de to stedene jeg kan ta bilder inne på avdelingen.
Ønsker dere forresten flere bilder fra hverdagen min? Det har blitt veldig mange andre type innlegg i det siste (antrekk, forskjellige tips og råd, spørsmålsrunder osv) og det er jo kanskje greit med litt variasjon? En positiv undertone blir det uansett! Ikke noen spiseforstyrrede briller skal bli brukt her på bloggen, nei!
God ny uke! Om det er noe man kan si? hehe. Jeg håper iallfall den kommende uken blir god mot dere. Selv hadde jeg en veldig tøff kveld i går, men det hjalp litt med en natts søvn heldigvis. Det ble mye spiseforstyrret pisspreik fra meg i går, for å si det sånn. Da er det godt med en kontakt som kan snakke litt fornuft inn i skallen min. Jeg er egentlig ganske så reflektert og jeg klarer å skille på irrasjonelle og rasjonelle tanker, bortsett fra når jeg står midt i et følelseskaos. Da flyter ting litt fort inn i hverandre. Til tross for at mandager generelt er tøffe for meg her da veldig mye angst blir utfordret denne dagen, kjenner jeg at det er godt med en ny uke. Ny uke, ny start og nye muligheter, ikke sant?
Jeg har fått luftet hodet mitt litt i dag, noe som var veldig godt. Det har jo virkelig blitt vår i Oslo nå! Tidligere i dag sendte jeg en melding til ei venninne og lurte på om hun ville komme på besøk, noe hun ville, så det gleder jeg meg til! Det er jo veldig tøft å være her og bli utfordret så mye. Bare det å stå i alt er en kamp i seg selv, det å ikke dra hjem. Derfor er jeg så glad for slike litt mer normale øyeblikk og et lite avbrekk i en ganske så tøff hverdag. Det har så mye å si for alt annet da jeg virkelig trenger disse gode øyeblikkene for å klare å komme meg gjennom.
Hva synes du om antrekket? Har du noen planer i dag?
Hei dere! Jeg har jo vist dere en video av min night routine de dagene jeg hadde dans før og jeg tror jeg kanskje har vist dere den på “vanlige” dager også? Litt usikker der, gitt. Uansett, jeg har iallfall ikke vist dere hvordan den ser ut nå om dagen, så da tenkte jeg å la dere få et lite innblikk i den. Siden jeg ikke er hjemme ser den jo selvfølgelig litt annerledes ut enn den hadde gjort om jeg var hjemme, men til tross for at jeg er her jeg er så er det en del ting som er likt. Jeg er veldig glad i rutiner, så kveldene mine ser som regel helt like ut, bortsett fra at jeg ikke dusjer hver eneste kveld.
Så her får dere da også et lite innblikk i hvordan livet mitt ser ut for tiden, om man kan si det sånn haha. Ikke at det er så veldig spennende altså. Det går i måltider, hviletid, behandling og samtaler hovedsakelig (litt mer selvfølgelig altså). Det som dere får se i videoen er da hva jeg gjør etter at programmet for dagen er ferdig klokken 21.30 så jeg håper dere liker videoen! Har dere noen videoønsker må dere bare si ifra! Neste uke blir det kanskje en “Instagram kontrollerer livet mitt” video, så dere får følge med på story på instaen min @eliseamandan om dere eventuelt vil være med på å bestemme hva jeg skal gjøre i løpet av en dag 🙂
PS: vet ikke hva i all verden jeg surret med da jeg redigerte videoen… hoppe i pysjen gjorde jeg altså FØR jeg gikk på badet.
UKENS OPPTUR: Sånn utenom alle seierne i behandlingssammenheng var det at jeg har fått besøk to ganger denne uken. Marte var jo her på onsdag og da fikk jeg også lov til å gå en liten tur med henne, noe som var veldig koselig. Vi fikk også oppdatert hverandre på hva som hadde skjedd siden sist. Og torsdagens besøk fikk dere jo lese om i går. Det er så koselig å få noen “normale” øyeblikk, om jeg kan kalle det for det. Jeg fikk i tillegg beskjed på fredag om at to venninner skal komme for å besøke meg i påsken, så det gleder jeg meg veldig mye til!
UKENS ANTREKK: Det har jo faktisk blitt noen antrekk denne uken, men favoritten er nok dette. Jeg er jo ganske så glad i svart, det er jo ingen hemmelighet. Problemet er at da kan antrekkene fort bli litt kjedelig, men dette under her ble litt stilig synes jeg.
UKENS TANKE: Jeg tenker veldig mye på hvorfor. Hvorfor kan jeg ikke bare være frisk? Jeg har jo kunnskapen om hva som må gjøres for å bli frisk, jeg bare klarer det ikke alene. Det er så frustrerende når man vet hva som skal til, men man ikke får til. At følelsene tar overhånd over fornuften og at midt i følelseskaoset virket det irrasjonelle rasjonelt. Hvorfor er det slik? Alt gir så mening, samtidig som det ikke gir mening overhodet. Det er litt vanskelig å forholde seg til.
UKENS PERSONLIGE INNLEGG: Uten tvil et innlegg om en enorm seier! Hvis du ikke har fått lest det ennå kan du lese det ved å klikke HER. Jeg er så stolt og det å få vite at så mange av dere heier på meg, selv dere som ikke en gang kjenner meg i virkeligheten gjør meg utrolig rørt. Jeg setter så utrolig stor pris på dere og kommentarene og meldingene dere gir meg, det må dere vite! Det at noen av dere har meg som forbilde i tillegg har jeg ikke ord for engang, dere er gull <3
UKENS SANG:
Lukas Graham – Love Someone. Ikke bare er den fin, men for både Andreas og meg minner den oss om nettopp oss. Oss som har hverandre. Som elsker hverandre. Hvordan det føles å være med hverandre og hva vi to har sammen. Og når man er borte fra hverandre er det ganske så fint at vi begge hører på denne sangen.
UKENS INSPIRASJONSINNLEGG: Det må bli DETTE innlegget om bullet journal. Det er så gøy at så mange av dere likte innlegget, så dette blir nok en fast spalte hver eneste måned! Jeg skal innrømme at jeg allerede har snikstartet litt på neste måned hehe. Så da kan dere få lure på i noen uker hva temaet blir da!
UKENS SERIE: Etter lunsj, når vi har hviletid, har ofte Dyrepasserne stått på TV´n så det må nesten bli den serien, til tross for at den gir meg et etisk dilemma. Men det er fint å se mennesker som brenner for forskjellige dyr og bli kjent med forskjellige dyrearter. Jeg visste for eksempel ikke hva en tapir var før jeg begynte å se på denne serien haha. Til min store overraskelse fikk jeg vite at Dyreparken har capybara! Det er den aller stiligste dyrearten jeg vet om (etter delfiner, vel og merke).
UKENS FAVORITT-BILDE: Dette bildet gir meg litt positive vibes på grunn av fargene i det og det får meg til å tenke på om jeg skal begynne å bruke litt mer farger på klærne? Så skal det også sies at jeg ble veldig fornøyd med håret her haha.
Jeg har jo sagt at jeg skulle fortelle dere om besøket jeg hadde på torsdag, så nå tenkte jeg å gjøre det. Det var nemlig ikke hvem som helst som kom på besøk! Det tok litt overtaling til, men til slutt gikk de med på det og godt var det! Planen var nemlig at Andreas, pappa og Beate skulle komme på besøk, men jeg hadde så veldig lyst til at de skulle ta med seg ei til. Gjett hvem? Nemlig den ene katten min, Lucy! Hun er ganske rolig i bil og frykten til de andre for at hun skulle tisse eller få panikk var helt ubegrunnet haha.
Det var veldig koselig å se henne igjen, gi hun en klem, nusse på henne og jeg tror hun satte pris på å se meg også. Jeg hadde henne i bånd på plenen bak avdelingen og overraskende nok tuslet hun litt rundt med meg på slep, hun fikk også øye på noen fugler som visst var veldig interessante. Vi fikk også kost masse og selv om hun var litt redd var det trygt i armene til “mammaen sin”, altså meg. Da koste hun seg og malte. Lucy går ofte under navnet dronningen hjemme, derfor overskriften dronningen min.
Men så var det jo ikke Lucy som var hovedbesøket, til tross for at det nok var hun som fikk mest oppmerksomhet fra andre haha. Ikke rart når hun er så søt som det hun er! Det var veldig koselig å se Andreas, pappa og Beate igjen og tiden gikk virkelig alt for fort. Det føltes som om de kun hadde vært her i et kvarter før de måtte dra. Noe av det verste med å være her er jo det at jeg er så langt unna de menneskene jeg er glad i og vant til å ha i hverdagen min. Spesielt å være borte fra Andreas er grusomt, vi er jo vant med å se hverandre hver eneste dag og sove sammen hver natt. Jeg savner de hjemme grusomt mye og da er det spesielt godt med besøk av dem. Jeg satte så stor pris på at de tok turen til Oslo fra Larvik og så tilbake igjen for å være med meg i underkant av to timer. Det betyr mye.
Da de var på besøk fikk jeg også noen blomster. Rosene er fra Andreas og jeg vet ikke om det er tilfeldig eller om han er veldig god til å snappe opp ting, men yndlingsfargen min på roser er oransje. Orkideene fikk jeg av Pappa (og Beate?) og de er i yndlingsfargen min, lilla. Lilla har faktisk vært favorittfargen min så lenge jeg kan huske. Jeg fikk også en søt liten rosa telys-lykt og telys. Så heldig jeg er! De hadde jo ikke tregt å ta med noe, men jeg skal innrømme at jeg ønsket meg blomster da de spurte om det var noe de skulle ta med hehe. Gleder meg allerede veldig til de kommer på besøk igjen!
Jeg hadde faktisk gledet meg til i dag noen dager nå, fordi i dag skulle en av de ansatte ta med hunden sin om været var fint nok og det var det heldigvis! Klara er en nydelig hvit labrador som er veldig kosen og snill, så det var veldig hyggelig å møte henne! Jeg tror hun følte seg veldig populær i dag, for det var mange som ville hilse på henne og kosegris som hun er ble hun veldig glad for all kosen hun fikk! Vi tok hun med ut på plenen her så jeg kunne ta noen bilder av henne, for når man er så søt må man nesten bli tatt bilde av. Til og med vimplene jeg hadde på rommet ble med ut for å gjøre bakgrunnen litt mer spennende. Sjarmtroll hun der, eller hva? Og eieren er også ganske kul;)
Bildene av bare Klara er tatt av meg og bildene av meg og Klara var det eieren hennes som tok av oss. Jeg skulle så ønske at det var en hund her fast på avdelingen, for det er virkelig god terapi å ha dyr rundt seg. Jeg hadde ikke trodd at det skulle være så vanskelig å være borte fra mine dyr, men heldigvis har jeg fått hilse på noen av de ansatte sine og det setter jeg så stor pris på! Jeg merker at angsten synker og humøret stiger når jeg får være med dyr, derfor har det også vært til god hjelp å få litt tid med nettopp dyr.
Det kom inn ganske mange spørsmål også denne uken, så derfor ble det ikke noe kombinert “ukens spørsmål” og “uken som gikk” da innlegget hadde blitt alt for langt. I morgen derimot kommer det et eget innlegg om uken som gikk og i denne omgang får dere svar på spørsmålene dere stilte i går. Dere kan også stille nye spørsmål i kommentarfeltet her, så svarer jeg på dem i neste uke. Håper denne ordningen er grei for de fleste, jeg synes iallfall det er greit slik:)
Noen spørsmål har jeg ikke tatt med av hensyn til personvern og fordi noen eventuelle svar på diverse spørsmål kunne kanskje ha virket skadende for enkelte. Men ingen spørsmål er for dumme altså, jeg bare luker ut dem jeg føler det kanskje blir litt feil for meg og mine lesere at jeg svarer på. Jeg ønsker i tillegg ikke at innlegget skal bli milelangt, så noen ganger sparer jeg opp spørsmål som jeg kan ta med til neste ukes “ukens spørsmål” om jeg får veldig mange. Så hvis jeg ikke har svart på akkurat ditt spørsmål så er det ikke fordi jeg ikke har sett det eller ikke fordi jeg ikke vil ta meg tid til det, men fordi det passer under en av nevnte grunner ovenfor her. Når det er sagt, la oss starte!
Har du noen gang hatt perioder med anoreksi? Eller har du alltid hatt bulimi? Det hele startet med atypisk anoreksi, men etter rundt et år begynte det å gå mer over til en bulimisk adferd. Jeg har dog hatt diagnosene atypisk anoreksia nervosa, anoreksia nervosa og bulimia nervosa. Sistenevnte er altså dagens diagnose (som jeg gleder meg svært til å bli kvitt etterhvert!). Jeg er svært uenig i at jeg fikk en ren anoreksi-diagnose og at den stod på meg i lang tid, men nok om det.
Hva har skjedd? Så du var/er på sykehuset? Det har ikke skjedd noe farlig eller noe sånn sett, det er en planlagt innleggelse for spiseforstyrrelse. Så her skal jeg være en stund før jeg skal videre til et annet sted. Totalt sett blir det innleggelse fra mars til september.
Får du betalt noe for bloggen? Nei, så det er kun en hobby. Men jeg skal ærlig innrømme at å leve av bloggen er drømmen min. Tenk å kunne leve av noe man virkelig brenner for? Det hadde vært gøy det, men jeg tviler dessverre på at det skjer. Jeg har dog en søknad inne om å få avkastning for annonsene som vises på bloggen min.
Hvordan har du det?
Takk som spør! Jeg har det etter omstendighetene greit. Det er selvfølgelig svært tøft å være her og stå i denne kampen, men det er likevel fine stunder innimellom. Humøret mitt er i tillegg veldig skiftende om dagen, men jeg holder ut.
Jeg har lurt på om de har ett vektmål for deg der du er (ettersom du skal opp i vekt) BMI? Ja, vektmålet er en normalvekt, altså BMI 20-25. Akkurat hvor på skalaen en skal ligge bestemmes individuelt. Men siden jeg skal være her i 7 uker tviler jeg på at vi rekker å få meg opp dit før jeg skal videre, men da blir resten “tatt” neste sted jeg skal til. Kjenner det er vanskelig bare å skrive dette, men jeg må erkjenne at jeg faktisk skal opp dit og ikke kan drive med noe tull.
Hvorfor startet du å blogge? Jeg startet for årevis siden og det var vel fordi “alle andre” også blogget. Etterhvert fikk jeg en stor interesse for foto og skriving har jeg alltid hatt en interesse for. Så det blir vel egentlig en blanding av at mange jeg kjente drev med blogg og at jeg hadde interesse for skriving.
Hva sier personalet til at du blogger? Har de fersket deg i photoshoot?
Det var jeg faktisk litt nervøs for før jeg kom hit hehe, da bloggingen er noe som betyr veldig mye for meg. Men jeg får helt lov til å blogge, jeg får til og med lov til å gå ut for å ta bilder så lenge jeg holder meg ved vinduet så personalet kan se meg. Og hahahah artig at du spør, for det skjedde hele to ganger her om dagen! Vanligvis låser jeg døren på rommet når jeg tar bilder (det er de klar over altså), fordi jeg ikke liker å bli gått inn på når jeg tar bilder. Men her om dagen glemte jeg å låse døren hele to ganger haha. Men de synes bare det er fint at jeg tar bilder og at jeg driver med noe som er positivt for meg.
Trives du på RASP? Trives og trives, jeg skal prøve å svare uten at det kommer frem feil! Det er som sagt himla tøft å være her og det er mange store utfordringer. Samtidig er de så flinke og jeg hater ikke å være her. Jeg har begynt å slå meg litt mer til ro nå og det er godt. Friske Elise Amanda synes det er greit å være her og trives i den forstand man kan trives på et sykehus, syke Elise Amanda hater å være her.
Har man permisjoner i helgene eller er oppholdet hele uken? Man kan etterhvert søke om å få være hjemme en natt i helgen for eksempel slik jeg har forstått det, men alt sånt avtales individuelt. Men i utgangspunktet er man her hele tiden. Det blir nok ikke noe hjem på meg mens jeg er her, men det er nok uansett det lureste om jeg skal være ærlig.
Har man lov til å ha noe eget snacks/mat/godteri på rommer, hvis man ønsker det? Nei, ikke noe spiselig og ikke noe drikkbart (annet enn te, kaffe og vann man kan få her) skal være på rommet. Akkurat den regelen er jeg helt ærlig veldig glad for! Det kan jo innimellom føles litt kjipt, men jeg vet at iallfall for min del er det veldig riktig og lurt at det er sånn.
Hva liker du å gjøre på fritiden din? Jeg liker å ta bilder, skrive, blogge, danse, være med kjæreste/venner/familie, lese, shoppe, gå turer i naturen, se på serier og sikkert veldig mye mer jeg ikke kommer på i øyeblikket.
Var det mye behandling du måtte forsøke først, før du kunne få komme på RASP? Det må være prøvd behandling på lokalt nivå før man kan bli innlagt her, men akkurat hvor mye er veldig individuelt og avhengig av resultater og litt andre ting jeg ikke skal uttale meg for sikkert om. Det ble vurdert å søke meg inn til RASP da jeg var mindreårig, men jeg satte meg på bakbeina og fikk viljen min hehe… Denne gangen derimot var jeg veldig villig til å skulle søkes hit, men da på en annen enhet siden jeg er over 18 år. Så i prinsippet kunne jeg ha vært her før nå.
Ditt hyggeligste barndomsminne? Så koselig spørsmål! Jeg har mange fine minner, men noen av de beste er nok overnatting hos besteforeldrene mine, ferieturer, turer til damgården for å ri på hester, alt vi barna i gata fant på hele tiden, overnattinger med min daværende bestevenninne og tidlige sommermorgener hvor jeg klatret ut av vinduet for å hoppe på trampolinen før alle andre i huset våknet.
Hvor raskt er det forventet å gå opp i vekt, og føler du det er mer “kontrollert” enn sist sted du var? Det er også litt individuelt hva slags vekstmål man får i uken, men jeg kommer ikke til å uttale meg om mitt mål (jeg er veldig forsiktig med hva jeg skriver da jeg ikke vil påvirke noen negativt på noen måte, derfor svarer jeg litt vagt på behandling og sykdomsspørsmål og heller svarer litt mer generelt). Men det jeg kan si er at jeg både føler og vet at det er MYE mer kontrollert her en forrige sted jeg var, noe som gjør at jeg klarer å stole mer på behandlerne mine her og gi fra meg mer kontroll nettopp fordi jeg vet at de har kontroll. De er så flinke her, jeg kan ikke få rost dem nok!
