VÅRT SOVEROM & WALK IN CLOSET

Nå begynner det å bli en god stund siden dere fikk se noen interiørbilder her på bloggen og siden det har blitt gjort endringer siden sist dere fikk se disse rommene tenkte jeg å la dere få se hvordan de ser ut nå. Vi har da soverommet vårt og Walk in closet vegg-i-vegg, hvor begge rommene har dør fra gangen utenfor. I den etasjen hvor disse to rommene ligger er det også et bad, en bod som fører inn til flere boder og vaskerom og i tillegg gangen. Hvis dere er veldig nysgjerrige så ligger det en house-tour ute på YT-kanalen min.

Siden vi ikke har så mye med penger har jeg måtte være litt kreativ, men jeg har blitt veldig fornøyd med resultatet! Begge rommene malte vi da vi flyttet inn da soverommet var eggehvitt og klesrommet var det jeg vil kalle for Ole Brumm oransje. Med andre ord: ikke min smak i det hele tatt. Møbler og slikt har jeg faktisk montert helt selv, utenom senga.

Lyslenken er fra wish, mens bokstavene er fra Panduro. Bildene som henger på veggen av Andreas og meg har jeg faktisk laget selv ved hjelp av lerret, svart maling og en kopimaskin som jeg brukte til å skrive ut bilder med. Jeg synes det ble ganske så koselig, jeg! Hjertebildet som dere ser på det ene nattbordet er det min ene tante som har laget forresten, det tror jeg at jeg fikk til bursdagen min en gang jeg var liten om jeg ikke husker helt feil.

Her ser jeg at jeg kunne ha brettet klærne litt fint før jeg tok bildene hehe, men da får dere jo heller se hvordan det vanligvis ser ut på dette rommet. Jeg regner forresten med at dere ser på bildene hvilke bilder som hører til hvilket rom? Uansett, disse hyllene her kjøpte jeg på IKEA og på toppen ser dere alle buksene og skjørta mine. På den nederste ser dere alle toppene, genserne, singletene, skjortene og blusene mine. Den greia som henger under hyllene er faktisk en gardinstang jeg skrudde opp der! Og på klesstativet henger da kjolene mine og under finner man penskoene mine.

Det er også et klesskap på dette rommet som inneholder Andreas sine klær + shortsene mine. Det er også et lite garderobe-innmat-stativ eller hva man skal kalle det på andre siden av vinduet hvor jeg har tykke gensere og cardiganer.

Sminkebordet, krakken, senga, kommoden, hyllene på klesrommet, klesstativet, det lille speilet og plakatene er fra IKEA. Det store speilet er fra Jysk, skittentøyskurven og gardinene har vi arvet og nattbordene fulgte med huset. Jeg har veldig lyst på et nytt speil til sminkebordet, da gjerne et rundt et som henger i en “skinn”reim eller et firkantet med lys rundt, men det er ikke første prioritet.

Et detaljbilde fra sminkebordet og et fra klesrommet. Den fine ringholderen blir brukt til ringer.. og hårbånd, hårbøyler og litt annet haha. I den fine marmorkoppen finner man sminkebørster og lappen som ligger under er rett og slett en lapp med en avtale på. Den ligger der så den ikke blir borte. På klesstativet henger det også en lyslenke surret rundt og som dere sikkert har forstått så liker jeg lyslenker.

I denne kommoden har vi tre skuffer hver. I mine er det joggebukser og lignende øverst, i midten er det treningstøy og danseklær og nederst er det badetøy, pyjamaser, ullundertøy, undertøy og sokker. Det som ligger til venstre oppå kommoden er bare litt rot jeg ikke har fått fjernet ennå da jeg ikke vet hvor jeg skal legge det. Vekkeklokka dere ser har faktisk noen helt grusomme klokker som fungerer og grunnen til at klokka står plassert der den gjør er fordi at da må man faktisk stå opp for å få skrudd den av.

På bildene under ser dere de to vinduene som er på soverommet. Det er ikke så lett å se, men det henger en lyslenke der også gitt hehe. I vinduet til venstre er det også en vase med to uekte roser og i vinduet til høyre bak gardina er det to smykkeholdere. På bildet til høyre ser dere litt mer av hvordan selve senga ser ut + puffen i enden. Hvis Molly (den ene katten) ikke sover ved føttene til Andreas pleier hun å ligge på den.

 

 

Hva synes du? Og fortell meg gjerne om vi har litt lik eller helt forskjellig interiørsmak!

 

 

 

//Elise Amanda

SVARET FRA RASP

Jeg har med vilje unnlatt å fortelle noe særlig om dette utenom en liten bisetning som at jeg hadde fått svar på i et innlegg tidligere denne uken. Svaret fikk jeg faktisk på torsdag, forrige uke. Svaret var et ja, RASP har noe de ønsker å tilby meg. Noe jeg ble glad for da jeg vet at de virkelig forstår problematikken min og jeg vet at RASP fungerer for meg. Likevel så var det noe som holdt meg litt tilbake, en magefølelse som ikke var så alt for god. Nå høres jeg nok ut som en bortskjemt drittunge og er det nok også; men det de ønsket å tilby meg følte jeg likevel ikke var helt riktig for meg. Uten å skulle gå for mye inn i det. Ikke noe galt fra dem sin side altså, overhodet ikke, det føltes bare ikke helt riktig ut.

Jeg snakket med behandleren min om det forrige uke og luftet tankene mine litt rundt tilbudet jeg ble tilbudt. Fordeler og ulemper. Hva jeg føler at jeg trenger. Vi snakket litt rundt det og kom vel sammen frem til at hun skulle ta en tlf til dem og diskutere det med dem. Likevel så var jeg veldig klar på om at jeg kommer nok til å takke ja om dette er det jeg får tilbud om.

Så, siden jeg ikke dro på timen min på spis i går fikk jeg jo naturligvis ikke snakket med behandleren min. Men i dag tikket det inn en melding. Jeg får faktisk en ny vurderingssamtale på RASP og den skal være allerede på onsdag! Så da drar pappa og jeg innover sammen da. Hva utfallet blir av den vet jeg jo naturligvis ikke, men bare det at jeg fikk tilbud om en ny vurderingssamtale gjorde at jeg følte meg litt lettere. Dessuten blir pappa med og han er flink til å sette ord på ting jeg ikke helt klarer å sette ord på selv, men som jeg så gjerne vil si.

Men uansett hva jeg får tilbud om (om jeg i det hele tatt får et nytt tilbud eller det gamle står, man vet jo aldri) så kommer jeg til å takke ja. For akkurat meg vet jeg at det ikke er noe annet sted i hele Norge som kan hjelpe meg bedre enn hva de klarer på RASP. Jeg vil jo helst klare selv, men dit har jeg ikke kommet ennå. Heldigvis er det mulig å få hjelp til å klare å hjelpe seg selv. Jeg bare håper av hele mitt hjerte at jeg ikke får avslag. Så ja, da vet dere litt om den situasjonen. Dere får krysse fingrene for meg!

 

 

 

 

//Elise Amanda

ANTREKK – KJOLE, BLUSE OG HATT

Gjett hvem som skulle gå seg en tur tidligere i dag og gikk seg vill i skogen da? Meg i et nøtteskall det.. Heldigvis så fant jeg veien tilbake til stien igjen uten at noen måtte komme for å finne meg haha. Så poeng til meg der! Jeg har jo dårligere stedsans enn noen jeg kjenner og min far pleier å si at jeg kan snurre rundt tre ganger midt på torvet og så aner jeg ikke hvor jeg er. Derfor hater jeg å gå steder jeg ikke kjenner til veldig, veldig godt alene. Den panikken som setter seg inn når man innser at man ikke aner hvor man er er ikke særlig gøy. Verste er jo nesten det at folk ofte tror jeg tuller, noe jeg virkelig skulle ønske var tilfellet.

Men nå var det jo antrekket jeg skulle vise dere, ikke bable i vei om stedsansen min. Denne blusen kjøpte jeg i våres og den har blitt brukt så mye siden da. Den går jo til så mye og gir meg en skikkelig sommerfølelse. Jeg synes den var med på å myke opp dette antrekket da kjolen og hatten sammen fort kan bli litt “hardt”. Dette antrekket er veldig meg og om jeg får si det selv ble jeg veldig fornøyd med det hihi.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva synes du om antrekket?

 

 

//Elise Amanda

Å VÆRE FANGET I DEPRESJONENS KLØR

Jeg har i årevis slitt med depresjon av forskjellig grad, noe som har vært utrolig slitsomt. Men det er ikke det jeg skal fortelle dere om nå, for nå skal jeg fortelle dere om den perioden jeg var fanget som verst i depresjonens klør. Før jeg starter vil jeg bare understreke et par ting: ja, svært unge mennesker (og svært gamle) kan faktisk slite noe voldsomt, det er ikke en aldersgrense på psykisk sykdom. De siste to tingene jeg vil understreke er at dette er kun min personlige erfaring, det er ikke en fasit og jeg unnlater en god del detaljer med vilje for å unngå å trigge noen og for å skåne meg selv.

Jeg hadde mine to verste periode da jeg gikk i 10. klasse på ungdomsskolen og perioden hvor jeg skulle ha gått i førsteklasse på videregående. Det var ingen ting som ga meg glede lenger og dagene ble som regel brukt til å ligge på et mørkt soverom og stirre apatisk i veggen. De eneste gangene jeg var ute av rommet var for å hente mat så jeg kunne overspise og kaste opp, om jeg skulle på do og den ene gangen i uken jeg var på dansing. Bare det å møte opp på dansing var ekstremt krevende, men samtidig som var det det eneste som fikk meg til å føle noe annet enn håpløshet. For en time i det minste.

 

Ikke orket jeg å være sosial, ikke orket jeg å holde kontakten med vennene mine over nettet engang. Det føltes virkelig ut som om jeg hadde nådd bunnen og at det ikke fantes noen som helst vei opp. På nettene lå jeg våken og så på serier og sov gjerne ut over store deler av dagen. Jeg gråt mye, over alt og ingenting. Bare det å skulle svare mennesker om de spurte meg om et helt enkelt spørsmål var alt for mye. Jeg gråt også mye over at jeg hadde det så vondt. Smerten var så stor og gripende at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Å skulle bære på en så stor smerte maktet jeg ikke, så jeg benyttet de to eneste mestringsstrategiene jeg hadde: spiseforstyrrelsen og selvskadingen.

I disse to periodene her var jeg en skikkelig svingdørspasient i tillegg. Inn og ut av psykiatrisk akutt og ungdomspsykiatrisk. Ting så bare mørkere og mørkere ut, den innvendige smerten ble større og større. Begge disse periodene mine varte i over 1/2 år hver gang, så det var ikke rart jeg var sliten og lei av å ha det slik. Men så skjedde det noe. Plutselig. Jeg fikk gradvis tilbake gnisten i øynene mine igjen. Ting begynte å gi meg glede. Jeg begynte å krype ut av hula mi, som rommet mitt så fint ble kalt. Folk begynte å kjenne meg igjen, for det var jo ikke det deprimerte dyret som bare lå i sengen og gråt som var meg. Takket være god støtte, hjelp, omsorg og behandling kom jeg meg videre.

Jeg skal ikke legge på en så klisjeavslutning og si at det blir bedre eller “hvis jeg klarte å komme meg ut klarer du også”. For er det noe som faktisk irriterte meg i disse periodene så var det slike ting. Men jeg vil si at det kan bli bedre, så lenge man ikke gir seg. Noen kan slite med dyp depresjon i noen måneder andre kan slite i årevis. Når ting eventuelt endres er helt individuelt. Graden av depresjon og hvordan det påvirker en er individuelt. Selv trodde jeg at jeg aldri skulle komme meg ut, men her sitter jeg da altså. Joda, jeg sitter her med antidepressiva i kroppen, men likevel, jeg sitter her.

Jeg skal også innrømme at jeg er livredd for å falle tilbake dit. Jeg er livredd for å falle tilbake til et punkt hvor ingen ting lenger betyr noe eller ingen ting lenger skremmer meg, for er det noe som er virkelig skummelt så er det nettopp det. Men jeg tar en dag av gangen og så fort jeg merker at jeg er på vei ned igjen tar jeg tak selv og jeg sier ifra slik at jeg får ekstra hjelp til å ta tak i det. Ingen skal sitte alene og ha det så vondt. Hvis du føler at du ikke har noen å snakke med eller trenger noen å snakke med om du ikke har det så greit kan du alltids ringe kirkens SOS på 22400040 for å få snakke med noen, døgnet rundt. Eller du kan ringe mental helses hjelpetelefon på: 116 123 som også er døgnåpen. Husk at du ikke er alene og at det alltid er noen som bryr seg, selv om du kanskje ikke ser det selv<3

 

 

 

 

Stor klem, Elise Amanda

DEN GRÅ HUSKATTEN LUCY

Dere fikk jo vite en del om Molly, vår Maine Coon for en liten stund siden. Nå derimot er det på tide å presentere dere for den andre katten vår, en grå huskatt som heter Lucy. Lucy fyller hele 12 år i november og jeg har hatt henne siden dagen hun ble født. Så hun begynner å bli noen år nå, men jeg håper virkelig at hun lever i mange år til. Lucy og jeg er veldig knyttet til hverandre og hun er ei skikkelig mammadalt.

Lucy reagerer på navnet sitt bare man sier det med helt vanlig stemme i en setning. Hun går også under mange navn, blant annet Lussa, Lussi, Pus, Grisen, Den grå grisen og Dronninga. Hun lyder bare de to første + navnet sitt da. Grunnen til at hun blir galt for grisen er fordi hun lager en del gryntelyder når hun sover og når hun koser seg. Dronninga er fordi hun er en skikkelig sassy katt.

Visste dere at Lucy kan veldig mange triks? Hun kan komme, gi nuss, sitte og gi pote på kommando, hvis hun vil da vel og merke. Det er en del til katt å være, det! I tillegg vet hun fint hva ordene ja, nei, sefå (se her skal du få noe godt å spise) og ut betyr blant annet. Sier man ordet ut og Lucy i samme setning når det regner kan du banne på at katta er under sofaen på null komma niks haha! Hun kan også en del andre ord, så det er ikke akkurat sjeldent at jeg snakker til henne som om hun skulle vært et menneske hvorpå hun responderer.

Lucy er en litt lat katt, men til tross for sin alder er hun fremdeles en skikkelig musefanger og fremdeles leken. Favorittingene hennes å gjøre er nok å få kos, sove, vaske seg, være med meg og spise. Hvis jeg gråter kommer Lucy løpende i full fart for å trøste, noe jeg synes er skikkelig søtt og godt. Høye lyder derimot og fremmede mennesker er hun livredd for. Hun er ganske så engstelig av seg, men i hverdagen merkes ikke dette heldigvis.

Så vet jeg at alle synes nok at sine katter er de peneste kattene i hele verden, men det må jo sies at Lucy er svært pen huskatt, eller hva? Men sin lange lysegrå pels og sine klare grønne øyne. Jeg synes iallfall at hun er veldig nydelig og vakker hehe. En liten fun fact om henne må jeg jo legge til! Da hun var liten nærmest breket hun når hun skulle mjaue. Nå høres hun mer ut som en katt, men det kommer noen breke-lyder i ny og ne fremdeles altså haha. Og som dere ser, Lucy er ikke særlig fotogen, hun ser jo sur ut på de få bildene hvor hun så inn i kameraet haha.

 

Hva synes du om Lucy?

 

 

//Elise Amanda

KAFFEDATE PÅ ESPRESSO HOUSE

God kveld, god kveld! I dag har jeg vært en tur med Nora på senteret hvor vi fikk gjort litt forskjellig. Jeg gikk faktisk hjemmefra til senteret og det tok mye kortere tid enn hva jeg trodde, jeg tror jeg brukte rundt 40 minutter bare. Underveis fant jeg ut at det var en dum ide å gå med en slik tynnstrikket genser med hals, det ble for varmt selv for meg…Vi fikk iallfall kikket litt rundt på senteret, tatt oss en kaffe på Espresso House hvor Nora var så snill at hun spanderte på meg og vi fikk også tatt noen bilder ute. Både disse foran denne murveggen, men også noen andre i nærheten som dere får se en annen dag.

Dere skulle forresten sett oss da vi tok noen av bildene. Nora sier til meg at det er brennesler der og peker. Jeg kikker der hun peker og sier ok. Noen få minutter senere klarte jeg å SETTE meg på huk oppi brenneslene og jeg hadde på meg skjørt. Hvordan i all verden er det mulig liksom!? Hvis noen lurer på om det gjorde vondt så er svaret ja. Er det noen som klarer slike ting så er det meg, for å si det sånn..

Det som er kjipt med denne tiden her er at nesten alle drar tilbake dit de studerer.. åhhh, det er så kjipt at så mange reiser vekk og jeg er “stuck” her. Heldigvis er de fleste flinke til å komme hjem i feriene, så jeg får sett dem da. Men dette her ble siste gang jeg ser Nora på en stund, så da var det fint å finne på noe med henne!

 

 

 

Vi bestilte forresten kaffe mocca, hva pleier du å bestille? Hva synes du om antrekket?

 

 

 

//Elise Amanda

UKEN SOM GIKK | 31 – OPPTUR, NEDTUR, PERSONLIG +++

UKENS OPPTUR: Uten tvil hytteturen jeg var på i helgen! Jeg koste meg så mye og lo vel så mye. Det var virkelig godt å komme seg opp dit en tur igjen. Det eneste omtrent som gikk dårlig var at Lucy (ene katten min) ikke ville komme med en gang jeg ropte dagen vi skulle dra, men hun kom heldigvis da vi skulle bære det siste bort til bilen. Kjenner jeg katten rett satt hun sikkert rett i nærheten og så på oss uten å ville gi fra seg en lyd haha. Lucy koser seg forøvrig veldig på hytta!

 

UKENS INSPIRASJONSINNLEGG: Innlegget om bullet journal for august. Innlegget finner du ved å klikke HER. I innlegget får dere se hvordan min bullet journal ser ut denne måneden og temaet jeg gikk for, som ble bursdag! Rett og slett fordi jeg denne måneden har bursdag haha. 

 

UKENS TANKE: Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde større kapasitet til å stille opp for andre og at jeg ikke måtte sette meg selv så langt foran i køen for å bli bedre. Denne uken som gikk har jeg virkelig fått kjenne på det. For jeg bryr meg så mye, så det er direkte vondt å måtte holde så mye tilbake.

 

UKENS PERSONLIGE INNLEGG: Et innlegg som kan leses HER som handler om tvangen jeg har slitt med og tvangen jeg fremdeles sliter med. Dette er noe jeg ikke har fortalt dere om før, men hei, det skal vel ikke være skamfullt å slite med slik? Jeg er heldigvis MYE MYE bedre nå enn hva jeg var før!

 

UKENS NEDTUR: Jeg vet ikke helt hvor mye jeg skal skrive her.. det har vært noen nedturer forrige uke. Jeg fikk blant annet svar fra RASP på torsdag og jeg får plass, svaret var bare ikke helt som jeg hadde håpet på.. men mer om det siden!

 

UKENS FAVORITT-BILDE: Et bilde fra helgens hyttetur da Anniken og jeg kjørte på en liten bomtur på vei hjem fra butikken. På bomturen møtte vi på sauer og lam, hvor vi fikk hilse på den ene sauen og to lam som den hadde. Sauen var veldig kosen og den lot oss til og med få hilse på ungene sine! Resten av bildene fra hytteturen finner du ved å klikke HER.

 

UKENS SERIE: Dexter har dessverre blitt sett ferdig for tredje gang, så da måtte jeg finne noe nytt å se på. Kresen som jeg er på serier falt valget igjen på en serie jeg har sett før, denne gangen på House. Jeg digger den serien og siden det er flere år siden jeg sist så den så husker jeg ikke stort.

 

UKENS VIKTIGE INNLEGG: Et innlegg om at pårørende skal fungere som en støtte for pasienten, men at jeg ikke synes at behandlingsansvaret skal bli lagt over på de pårørende. Behandlingsansvaret burde ligge hos nettopp behandlere, mener jeg. Innlegget kan leses ved å klikke HER.

 

 

Hvordan var din forrige uke?

 

//Elise Amanda

VEGANSK OG DIGG SUPPE? JA TAKK!

Denne type suppe her er himla god og i tillegg tar den ikke alt for lang tid å lage. Dette er i tillegg en av mine favorittsupper og hvis vi skal lage suppe her hjemme er det ikke akkurat sjeldent at valget faller på denne. Vanligvis lager jeg basen av kokosmelk og smaker til med currypaste, men akkurat da denne på bildene ble laget brukte vi en base vi hadde fått av faren til Andreas. I denne suppen valgte vi å ha i gulrot, blomkål, paprika, løk og aspargesbønner, men det er så mye digg man kan ha i og det er bare til å prøve seg frem! Blomkål skal definitivt bli brukt oftere i en slik type suppe!

Noe jeg ofte lager suppen på er løk skjært i tynne halvskiver, gulrot skjært i tynne strimler, paprika i tynne strimler, sukkererter og risnudler. Da steker jeg løken blank (tilsett gjerne hvitløk også) for så å tilsette kokosmelk og currypaste. Etter det har kokt seg inn litt tilsetter jeg gjerne litt vann for deretter å tilsette resten av grønnsakene og risnudlene for så å ta kjelen av plata. Dette gjør at paprikaen, sukkerertene og gulroten holder seg litt sprø. Risnudlene trenger egentlig bare å trekke inn i noen minutter og så er det bare å servere!

Denne suppa er mektig, utrolig smaksrik og relativt billig å lage. Jeg vet noen av dere ønsket at jeg skulle legge ut litt flere oppskrifter på bloggen, så jeg håper at denne faller i smak!

 

 

Skal du prøve å lage den og synes du at den så god ut?

 

 

 

//Elise Amanda

Å KLE SEG NAKEN

Som jeg har fortalt tidligere har jeg alltid elsket å skrive. Noe jeg bestandig har vært spesielt glad i er å skrive dikt, men jeg har jo egentlig ikke latt dere få lese noen av dem før. Ikke fordi jeg er nevneverdig misfornøyd med dem og diktene er jo på en måte meg. Jeg skammer meg jo ikke. Likevel, dette er så personlig at jeg føler det blottlegger sjelen min. Ikke på en dårlig måte nødvendigvis, men det sier så mye om meg. Diktene sier så mye om meg, den virkelige, den innerste biten jeg egentlig ikke deler med folk. Samtidig skriver jeg ikke konkret, det er nakent, men det er likevel påkledd. Hvert eneste ord velges med omhu. Hver eneste linje må være kraftfull nok, skrevet med alle disse følelsene som raser gjennom samtidig som jeg tar med meg hjertet mitt.

Jeg håper dere vil ta dere tid til å lese. Dette er noe som betyr mye for meg. Det er meg. Virkelige meg.

 

 

 

 

 

 

Hva synes dere og er dette noe dere vil ha mere av..?

 

//Elise Amanda

Å FYLLE PÅ MED GLEDE

Det er godt å fylle på med litt latter, glede og gode minner. Det er godt å få en pause, om aldri så liten, en gang i blant. Et lite pust i bakken. Hytta er mitt trygge sted. Jo visst kan det være vondt og vanskelig der også, men det er noe spesielt med hytta. Jeg klarer å senke skuldrene. Denne helgen ble tilbragt på hytta. Andreas, Anni, Carl-Petter, Sigurd og jeg dro oppover fredag og returnerte i går. Det var en fin helg og jeg koste meg masse. Hadde til og med øyeblikk hvor jeg følte meg fri. Følte meg normal. Jeg har badet, jeg har kost med sauer og lam, jeg har hoppet på trampoline, jeg har lett etter frosker i bekken, jeg har sett smilende opp mot solen og i grunn hatt det vel så fint. God stemning, gode mennesker, godt sted å være. Man trenger å fylle litt på med glede noen ganger.

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva gir deg glede?

 

 

 

//Elise Amanda