Sånn hvis dere lurer litt på hva jeg har gjort i det siste så får dere svaret her, sånn halvveis iallfall! Jeg har prøvd å ikke ta med noen bilder jeg har postet på Instagram da dere allerede har sett dem om dere følger meg der (@eliseamandan), men noen kom med. Bildene fra Stavernfestivalen har dere jo allerede sett, så de uteble. Selv elsker jeg når bloggere poster slike innlegg, jeg føler at det gjør at man blir litt mer kjent med menneskene bak bloggen og livet utenom. Er dere enig?

Nå skal jeg faktisk bare pakke en liten bag og så setter Andreas og jeg kursen mot Farris. Dagen i dag har egentlig ikke gått så bra, så jeg håper at en tur til Farris hjelper på humøret og formen. Så kommer det jo alltids en ny dag i morgen med nye muligheter. En dag av gangen, så ordner det seg nok til slutt om man ikke gir seg!

Annonsørinnhold

Husk morsdag på søndag: Si det med blomster💐❤️

En del av et måltid  //  På stranda i Sopot hvor jeg tok meg en forfriskende og iskald iste i varmen  //  Den ene stranda rett ved her jeg bor som jeg stoppet på for å gjøre litt yoga  //  fra en gåtur med Anni i øs-pøs regnvær.

På vei hjem fra stranda en dag Nora og jeg var der  //  Ved bassengkanten på campingen i Sverige da Anni og jeg dro dit et døgn  //  En søndag Anni og jeg var på plantasjen, vi har faktisk brukt noen søndager slik i år når jeg tenker meg om.

Enda et bilde fra da Anni og jeg var i Sverige  //  Bilde av meg som bestiller noe på nettet (spot den fine planta vi har fått oss!)  //  Et kliss-klass bilde av Andreas og meg da vi var på ferie i Gdansk i sommer  //  Meg og Anni som var på stand med Venstre under nattbyen i Larvik.

Ønsker dere slike innlegg oftere eller holder det med ca en gang i måneden?

//Elise Amanda

Det er viktig å huske på hva som er bra med en selv og minne seg på det. Nå sikter jeg ikke til narsissisme, men å kunne godta og ikke minst like seg selv for den man er. Det er alt for mye negativt fokus og da også et negativt fokus på alt det man kunne ha gjort bedre, fremfor fokus på det man gjør som er bra. Så nå, nå skal jeg sette meg ned og tenke over hvilke ting jeg liker ved meg selv og jeg håper at dere kan gjøre akkurat det samme. Skriv det gjerne ned også for å kunne ta frem om du trenger å minne deg selv på det. Både ting du liker ved utseendet ditt, men ikke minst ting du liker ved personligheten din. Tenk på alt det som gjør deg til akkurat deg og alt du gjør som er bra! For det er nok mer enn hva du tror.

Selv liker jeg at jeg er engasjert i dyr og planeten vår. Jeg liker at jeg med glede faktisk kan bruke en hel dag på å plukke søppel og jeg liker at jeg er vegetarianer fordi jeg er glad i dyr. Jeg liker at jeg faktisk bruker tid på å fortelle andre om lette tiltak de kan gjøre for å leve mer miljøvennlig og jeg liker at jeg kan inspirere andre til å spise mer vegetarisk mat ved å invitere på middag hos meg. Jeg liker at jeg tør å stå opp med en tydelig stemme for planeten vår og de dyrebare dyrene som lever på den. Jeg liker at jeg engasjerer meg politisk for å prøve å bidra til å skape et varmere, mer inkluderende og bedre samfunn. Jeg liker at jeg kan bruke de kreative evnene mine på forskjellige måter og at jeg setter av tid til det. Jeg liker at jeg er flink til å lese bøker. Jeg liker at jeg er så heldig å ha så gode mennesker rundt meg som det jeg har.

Utseendemessig liker jeg øyefargen min godt. Øynene mine ser blå eller grønne ut, det kommer helt an på lyset. Helt ytterst på iris har jeg en tynn gul sirkel, noe jeg synes er litt kult fordi det ikke er så mange som har det, men det går igjen i familien på min mor sin side. Jeg liker at håret mitt ser sunt og sterkt ut og at det begynner å få litt lengde på seg. Jeg liker at jeg har naturlig mørke øyebryn og har en del hår på dem, slik at de er tydelige helt uten sminke. Jeg liker midja mi og at jeg har en del magemuskler. Jeg liker nesa mi sett forfra.

Nå høres jeg jo ut som en narsissist selv, men med tanke på hvor mye tid jeg bruker på selvhat hver eneste dag kan jeg love dere at det ikke er tilfellet. Dette innlegget var vanskelig å skrive, men dess jo større grunn til å faktisk skrive det. For jeg må faktisk bli flinkere til å fokusere på de positive egenskapene mine og tingene jeg liker ved meg selv, fremfor å kun fokusere på det negative og ting jeg ikke liker. Dette innlegget ga meg et lite wake up call og jeg håper så inderlig at noen av dere vil sette dere ned og prøve å skrive slik om seg selv også.

Hva liker du ved deg selv?

//Elise Amanda

UKENS OPPTUR:
Er det lov til å nevne to eller? Ja, vi sier det! For ikke bare var det verdenspremiere på Løvenes konge som jeg var på sammen med Nora og Vibeke, men vi var jo også litt over et døgn i Sverige og besøkte tante og onkel. Denne uken har i grunn vært ganske så fin, noe jeg er veldig fornøyd med og takknemlig for!

UKENS ANTREKK:
Jøss, denne uken ble det faktisk ikke ett eneste rent antrekksinnlegg, hva skjer!? Men så postet jeg jo likevel et antrekk i innlegget om verdenspremieren på Løvenes konge som jeg så på utekino sammen med to venninner. Vil du se hele antrekket og flere bilder kan du klikke HER.

Shopping

Spar 30%: Pass enda bedre på din firbente skatt med norsk GPS-tracker

UKENS TANKE:
Jeg har tenkt mye på hvem jeg ønsker å være og hvordan jeg ønsker at fremtiden skal bli. Jeg har også tenkt veldig mye på hva jeg ønsker å gjøre, men at jeg må prioritere da kapasiteten ikke strekker til. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde superkrefter. Jeg vil jo så gjerne, hvorfor kan ikke hodet spille på lag?

UKENS PERSONLIGE INNLEGG:
Hvordan det gikk på vurderingsmøtet på RASP som du kan lese ved å klikke HER. Møtet gikk jo ganske bra i grunn og til tross for at jeg dro alene fant jeg frem! Jeg lurer så på hva svaret blir, om jeg får plass eller ei og eventuelt hvilket av alternativene de ønsker å tilby meg.

UKENS NEDTUR:
Mobilen min gikk i stykker. Det er definitivt ukens overfladiske nedtur, om man kan si det sånn hehe. Men ukens ordentlige nedtur er vel at bulimien har tatt mer kontroll enn hva jeg hadde håpet på. Samtidig har jeg prøvd å ikke la det ødelegge dagene mine.

UKENS INSPIRASJONSINNLEGG:
Hva passer vel bedre enn iskaffe om sommeren? Sjekk ut DETTE innlegget for å se hva iskaffen jeg lager inneholder og for å se noen veldig sommerlige bilder hihi.

UKENS SERIE:
Nei altså… det går i Dexter her fremdeles. Nå er jeg snart ferdig da og jeg gruer meg så til siste episode. Første gang jeg så Dexter stirret jeg apatisk i veggen 20 minutter etter siste episode var ferdig. Får håpe det går bedre nå som jeg ser den for tredje gang og er ganske forberedt på hva som venter hehe.

UKENS FAVORITT-BILDE:
Dette bildet av Molly, hunden til tante og onkel! Er hun ikke søt? Så ser hun så fornøyd ut på bildet der hun koser seg i sommervarmen. Bildet ble tatt da vi besøkte tante og onkel en natt i Sverige. Hvis du vil lese mer om det eller se flere bilder klikker du bare HER.

UKENS QUOTE:
“The less you care, the happier you will be” denne må jo selvfølgelig tolkes riktig da. Jeg tolker det som at man blir lykkeligere av å slutte å bry seg om alle de ubetydelige tingene i livet (og heller bry seg om de tingene som faktisk betyr noe).

UKENS VIKTIGE INNLEGG:
Et innlegg som handler om å føle at man ikke passer inn. Innlegget finner du ved å klikke HER. I det innlegget deler jeg personlige reflekteringer og erfaringer med hvordan jeg har opplevd det å føle at man er annerledes og ikke helt passer inn noe sted. 

Hvordan har din uke vært?

//Elise Amanda

“Dette høres kanskje rart ut. Men har det med bulimi å gjøre at du er liksom hoven i ansiktet men så tynn ellers? Håper du ikke misfostår, du er helt nydelig. Virkelig. Bare ønsker å lære for å forstå mer. Ønsker deg ALT godt!”

Dette spørsmålet dukket opp i kommentarene for en del dager siden og jeg tenkte å vie et helt innlegg til å svare på dette. Først og fremst så høres det ikke rart ut, fordi jeg forstår at folk lurer. Dette er jo ikke noe man lærer om på skolen når det kommer til spiseforstyrrelser, for på skolen pirker man så vidt borti det mest overfladiske. I tillegg er dette et fysisk symptom på bulimi som er svært fremtredende på meg. Hvor godt det er synlig eller ei er svært individuelt, men på meg kan man altså se det svært lett.

Shopping

Spar 30%: Pass enda bedre på din firbente skatt med norsk GPS-tracker

Jeg kaller det for bulimikinn, enkelt og greit. Ved gjentatte selvfremkallende brekninger over tid skjer det nemlig noe med ansiktet. For å kaste opp bruker man muskler og som alle andre muskler i kroppen: musklene vokser jo mer de brukes. Som regel har jeg en svært kul under hver kjeve som, om jeg skal si det rett ut, rett og slett er oppkastmuskler. Glamorøst, eller hva? Ikke særlig. I tillegg blir jeg svært hoven i kinnene mine, noe som får ansiktet mitt til å se hovent ut, i tillegg til at klumpene under kjeven gjør at man ofte ikke en gang kan se kjeven min. Så jo lenger tid jeg holder meg unna oppkast, jo smalere ser jeg faktisk ut i ansiktet, noe som er en fin motivasjon for meg. Altså å få tilbake sitt egentlige ansikt. For det ansiktet jeg har nå, det er jo ikke slik jeg egentlig ser ut.

Så jeg håper dette ga svar til deg som spurte og til dere andre som eventuelt lurer. Jeg synes bare det er flott at dere spør, slik at jeg kan bidra til å skape større kunnskap rundt dette! Jeg er veldig der at det er bedre å stille et konstruktivt spørsmål og få svar enn å gå rundt å lure eller lage seg opp egne teorier. Så dere må ikke være redd for å spørre meg, jeg blir ikke sint eller noe i den duren. Og tusen hjertelig takk for gode ord! <33

//Elise Amanda

Woho, da er en ny video ute på YT-kanalen min! Denne gangen ble det en “tøy med meg”-video hvor dere kan følge med, det vil si at dere kan sette på videoen og tøye sammen med meg. Denne tøyerutinen tar kun 5 minutter og de fleste har vel 5 minutter de kan avse i løpet av en dag? Følg denne videoen noen kvelder hver eneste uke og så blir du plutselig mye mykere! Jeg tar dere med på mine favorittøvelsen og de øvelsene jeg synes er mest effektive. På denne videoen har jeg hovedsakelig fokusert på ting som hjelper for å komme ned i spagatene, men kanskje jeg lager en litt mer allsidig en etterhvert. Jeg håper videoen faller i smak og fortell meg gjerne hva du synes om den!

Jeg var forresten skikkelig heldig da jeg filmet den, for været var perfekt til å filme i og i tillegg var denne stranda helt folketom. Kun to mennesker gikk over stranda hele den tiden hvor jeg filmet. Filmen er forresten filmet med den nye mobiltelefonen min, tro det eller ei! Så da fikk jeg testet ut å filme med den i samme slengen:)

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

//Elise Amanda

På bloggen til Vestfrøken her om dagen skrev hun et blogginnlegg hvor hun forklarte litt rundt det at mennesker kan se ut som noe annet enn sin høyde og hva som påvirker hvor lav eller høy man ser ut. Dette innlegget var utrolig spennende å lese faktisk og i tillegg postet hun noen bilder av seg selv hvor vi lesere fikk i oppgave å gjette hvor høy hun er. Flere bommet en god del, inkludert meg selv. Noe som faktisk var ganske artig da hun ser ut som en annen høyde enn hva hun er.

Det innlegget inspirerte meg til å lage et slikt innlegg selv, da det hadde vært gøy å høre hva dere tror, i tillegg til å få en pekepinn på om jeg ser ut som min egen høyde eller ei. Dere som kjenner meg i virkeligheten vet jo enten hvor høy jeg er eller hvor høy jeg ca er, men dere som ikke kjenner meg hadde det vært spennende å høre fra! Derfor legger jeg nå ut noen bilder av meg selv og ber dere om å gjette.

Annonsørinnhold

Husk morsdag på søndag: Si det med blomster💐❤️

Jeg legger ut samme alternativer som Vestfrøken og så lurer jeg på: hvilket alternativ tror dere jeg er?

1. Under 1.55

2. 155- 165

3. 165- 175

4. 175- 185

5. 185- 195

6. Over 195

//Elise Amanda

Jeg tror det er flere som kan kjenne seg igjen i dette. Plutselig møter man på noen man ikke har møtt på lenge og de begynner å fortelle om hvor de jobber eller studerer og så kommer selvfølgelig spørsmålet etter det: “men hva gjør du for tiden da? Skole? Jobb?” Du vet at dette spørsmålet ofte blir stilt, men samtidig har du ikke et godt svar, så du sier som du pleier å si: “jeg? nei, jeg gjør ikke noe spesielt for tiden jeg, hehe” mens du flytter blikket ned i bakken. Dette er for meg noe som hender relativt ofte, men så har jeg tenkt en del på det i det siste.

For nei, jeg studerer ikke og ikke er jeg i jobb heller. Men det betyr da ikke at jeg ikke gjør noe? For etter å ha tenkt meg litt om innså jeg at jeg faktisk gjør en hel del. Jeg kjemper iherdig hver eneste dag for å få kontroll over spiseforstyrrelsen, i tillegg til at jeg går i behandling flere dager i uken. Jeg engasjerer meg i politikk og er så mye aktiv som jeg har kapasitet til. Jeg har bloggen som jeg tar bilder til, skriver og jeg filmer litt innimellom. Jeg bruker en del tid på å holde orden hjemme og lignende også. Så noe gjør jeg da jo.

Og neste gang dette spørsmålet dukker opp skal jeg ikke se skamfullt i bakken og si at jeg ikke gjør noe. Jeg skal heller rette meg opp i ryggen, løfte blikket og si med stolthet at “nei, jeg jobber eller studerer ikke, men jeg gjør likevel en hel del! Vil du høre?” mens jeg skal stå der stolt over alt hva jeg får til fremfor å være skamfull over alt det jeg ikke får til. For ting er ikke skamfullt med mindre man gjør det skamfullt. For det jeg gjør krever mye det også, ja om jeg får si det selv så er det virkelig en fulltidsjobb å skulle bli frisk. Så jo, jeg gjør visst noe jeg også, bare kanskje ikke akkurat det samme som alle andre.

//Elise Amanda

Dag to i Sverige startet med mye finere vær enn hva det var meldt, så det skal ikke klages på! Vi satt ute en stund på verandaen før regnet meldte sin ankomst. Men da var det bare å flytte seg inn i forteltet til vogna mens vi hørte på små drypp som straff taket. Siden vi hadde misforstått og ikke var forberedt på overnatting bestemte vi oss for å ta en båt hjem litt før klokken to på dagen da vi tross alt har katter. Heldigvis var alt av matskåler og vann fylt opp før vi dro, så det gikk fint å være ett døgn hjemmefra mens de var alene, men vi ville ikke være noe lenger borte enn det.

Selv om vi dro relativt tidlig rakk vi en god frokost, vi rakk innom en outlet og innom matbutikken. Jeg kjøpte faktisk med meg et plagg da vi var på outlet, nemlig min aller første turbukse! Det var på tide, for å si det sånn! For de som ikke vet det så er jeg veldig glad i å være ute og er det mye, men siden jeg ikke har hatt turbukse har bekledningen min vært veldig… kreativ? Upraktisk? Noe i den duren. Men nå kan jeg faktisk kle meg praktisk fremover!

Shopping

Spar 30%: Pass enda bedre på din firbente skatt med norsk GPS-tracker

Dette er da tante Bente som er storesøsteren til mamma. Selv om jeg egentlig er veldig lik mamma utseendemessig og mamma og tante ikke ligner særlig så ser jeg likevel en del likheter mellom tante og meg! Rart hvordan genetikken fungerer, eller hva? Ikke verdens heldigste bilder av meg da, men det får gå haha.

Det ble iallfall en kjempekoselig kort liten ferie og vi koste oss masse alle sammen! Og gjett hvem som klarte å legge fra seg bankkortet sitt på båten da? Joda, surrehuet meg det! Heldigvis var det noen som fant det og som leverte det inn til resepsjonen som så ropte meg opp. Jeg spurte forresten om dere ville gjette hvilken campingplass vi var på og svaret er Daftø, samme sted som Anniken og jeg var tidligere i sommer:)

Har du vært på camping i sommer?

//Elise Amanda

Nå har vi akkurat kommet hjem igjen fra Sverige, men planen var jo bare at vi skulle komme på dagsbesøk. Trodde jeg. Jeg hadde jo forstått det slik at vi hadde fått tilbud om å besøke onkel og tante en dag på campingen der hvor Andreas og jeg skulle ta tidlig båt inn og sen båt tilbake. Det jeg ikke hadde fått med meg var at vi hadde fått tilbud om overnatting inni mellom der haha. Surrehue eller? Heldigvis gikk det helt fint å overnatte da vi hadde med oss det aller viktigste og vi ikke hadde noen spesielle planer i dag, noe jeg er veldig glad for! Så turen fikk en litt annen (og positiv) veldig overraskende vending!

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

Det ble strålende vær så vi koste oss i timesvis ute på verandaen deres og etterhvert tuslet vi en tur ned til vannet også. Andreas og onkel badet, mens tante, Molly (hunden deres) og jeg bare så på haha. Jeg er litt pysete på bading gitt, jeg som badet hele tiden og uansett temperatur da jeg var liten! Til middag laget jeg en thai-inspirert vegansk suppe og onkel fyrte opp grillen. Det ble et veldig hyggelig døgn i Svergie, men mer om det tenkte jeg å fortelle dere senere!

Kanskje noen vil ha oppskrift på suppa? Den er utrolig god! Her hadde jeg feilberegnet litt og burde ha tatt med en boks til med kokosmelk da det ble litt litte væske, men sånn kan det gå.. smaken ble uansett veldig god! Suppa er forresten en oppskrift jeg har kommet frem til selv. Og jo, gjett hvilket surrehue som har klart å ødelegge mobilen sin da? Til tross for at jeg har det jeg kaller for idiot-deksel på den (et deksel som dekker hele mobilen, inkludert skjermen foran, siden jeg er tidenes kløne)… Reiseforsikringen min dekket ikke ødelagte eiendeler, så da blir det en tur på senteret i morgen for å anskaffe meg en ny mobil..

Sååå la oss se hvor godt dere har fulgt med på bloggen haha.. hvilken campingplass tror dere vi har vært på?

//Elise Amanda

Jeg har ofte følt at jeg ikke helt passer inn og det gjør jeg vel ikke nå heller. Som barn foretrakk jeg å sitte i friminuttene med nesa ned i en bok, jeg kunne sitte i timesvis og leke for meg selv på gulvet på rommet mitt og jeg kunne sitte i lang tid ved skrivebordet mitt bare for å skrive ned dikt eller historier jeg fant på. Eller lage ett eller annet med ting jeg fant. Det var heller ikke sjeldent jeg fikk med alle barna i gata til å lage teater, da gjerne til et stykke jeg hadde skrevet selv. Så vi kledde oss ut, øvde på replikker og viste frem det lille “kunststykket” så fort det var ferdig.

Jeg ville gjerne være med de voksne å snakke, da det ikke interesserte meg så mye hva barn på min egen alder snakket om. Hver gang jeg fikk høre at “nå snakker de voksne, Elise” eller “nå snakker vi om noe barn ikke forstår” ble jeg frustrert. For hvordan kan de vite at jeg ikke forstod om jeg ikke en gang fikk lov til å snakke med dem? Ordforrådet mitt har bestandig vært godt, sikkert takket være alle bøkene jeg leste. Så de gangene jeg fikk lov til å være med å snakke ble folk ofte forundret. Ikke familien min, vel og merke. Der pleide jeg å få lov til å være med å snakke og diskutere.

Annonsørinnhold

Snart morsdag og valentines: 25% på parfyme og deodoranter

Så lenge jeg kan huske har jeg likte å kle meg i kjoler og skjørt, så veldig typsik “jentete” der altså. Likevel, jeg var den modigste av alle jeg kjente på min alder til å holde insekter, jeg klatret høyere i trærne enn de fleste og likte generelt å gjøre typiske “gutteting”. Så jeg passet liksom ikke helt inn, jeg. For ikke å glemme hvor bestemt jeg har vært når det kommer til klær, sminke og hår. Jeg skilte meg ut, for å si det sånn. Noen synes det var tøft, andre synes at det var teit av meg. Og jeg? Vel, jeg brydde meg liksom ikke så mye. Sånn var jeg og sånn var det.

Men det aller største jeg følte at jeg skilte meg ut på og ennå gjør er min fascinasjon over verden, mennesker og dyr. Jeg kunne sitte fordypet i mine egen tanker, uten å ense verden rundt meg og folk som prøvde å få kontakt. Noe jeg ennå gjør. Jeg elsket å forsvinne inn i bøkenes verden, for ikke å snakke om å forsvinne inn i historier jeg selv skrev. Noe jeg ennå gjør. Jeg var ekstremt introvert med ekstremt utadvendte impulser, om man kan si det slik. Jeg forstod meg ofte ikke på hvordan andre tenkte og jeg tenkte mye over hvorfor. Hvorfor gjør noen som de gjør? Hva gjør at de gjør slik? Hva kan man selv gjøre? Hvordan ble ting til, sånn egentlig? Jeg tenker på så mye, ønsker å forstå. Ligger våken om nettene, fanget i mine egen tanker og fascinasjoner. Jeg har alltid følt meg litt sittende fast i mitt eget hode, i min egen verden. Samtidig som jeg liker å kunne gå litt inn i meg selv, være i min egen lille trygge boble. Jeg føler at jeg ikke passer helt inn i en verden opptatt av alt mulig overfladisk snakk. Det interesserer meg rett og slett ikke, jeg klarer ikke å relatere. Men jeg er meg og sånn er jeg.

Har du noen tanker om å føle at man ikke passer inn?

//Elise Amanda